Una vampira tutta nuda – samt en begravelse og en boks.

Vi fordervede.


Ingen av oss trykker på stoppknappen selv om bussen nærmer seg holdeplassen. Nå er det bare den siste svingen igjen. Vi ser på hverandre og begge venter på at den andre skal trykke. Men jeg skal i hvert fall ikke trykke og Alice trykker ikke. Hun biter seg i underleppen og smiler idet bussen dundrer forbi holdeplassen. Jeg kjenner at det kribler i maven.
– Skal vi gå av på neste?
Jeg håper hun svarer nei.
– Nei.
– Skal vi til København?
– Ja.
Jeg har følelsen av at jeg gjør noe ulovlig. Det er litt som den gangen vi tisset på oss samtidig for å se hvem av oss som turte. Etterpå ble vi stående og se på de våte buksene våre og knise. Hva skulle vi gjøre nå?  Vi stod bak skuret til det hadde ringt inn, og så stakk vi ut av porten uten at noen så oss. Vi snakket aldri mer om det.

Kirken er pyntet med hvite blomster og hvite lys. Kisten er hvit med hjørnebeslag og håndtak av gult metall. Sangkoret er hvitt og presten er hvit. Jeg er sort og klør i nakken. Jeg klør flere steder. Jeg klør i maven også, og i bena. Føttene mine beveger seg av seg selv. Idet koret er ferdig å synge kommer det et kraftig dunk da hælen min treffer noe hardt. Jeg føler at alle ser ser på meg mens lyden sakte vibrerer mellom veggene i den dørgende stillheten, klemmer bena tett sammen og ser i gulvet.  Det klør det i skrittet også. Jeg trekker pusten med åpen munn og slipper den sakte ut.
– Er det umulig for deg å sitte stille? hvisker mamma.
Mamma er også i sort. Hun har den samme kjolen og den samme hatten hun brukte forrige gang vi var i begravelse. Det har jeg også. Det er nok derfor det klør. Dessuten lukter det loft av den, og det lukter mer og mer etter hvert som jeg blir varm. Jeg skulle sittet ved siden av pappa eller broren min. Da hadde det ikke gjort noe om det luktet loft av kjolen min., men jeg sitter mellom mamma og en gutt jeg ikke kjenner. Og lukter loft. Det er flaut. Og hver gang jeg tenker på det blir det enda varmere, og så lukter jeg enda mer loft. Lufter de aldri her? Hvorfor trenger han egentlig sitte så nærme når det er så god plass på benken? Hvorfor må vi sitte på første benk forresten? Det er jo det dummeste stedet å sitte, Da må jeg sitte med bena helt sammen hele tiden så ikke hele sangkoret ser at jeg har mikkemustruse på meg. Den er fra Oslo. Fra en bod på Youngstorget. Fra forrige gang jeg var i begravelse. Det står bare Mikke… resten skal man tenke seg.

– Unnskyld! Et øyeblikk! Skulle ikke dere gått av på Godset?
Vi blir stoppet på vei ut av bussen. Sjåføren ser strengt på oss.
– Nei! Vi skal til konfirmasjonsforberedelse!
Alice lyver overbevisende og jeg nikker bekreftende.
– Skolekortet gjelder når vi skal til konfirmasjonsforberedelse. Det har vi fått beskjed om.
Jeg er så uskyldig at han faktisk tror meg.
– Der sparte vi tredve kroner, jubler Alice da vi løper mot hovedbanegården, – vi må si det samme når vi skal tilbake!
– Hva skal vi?
– Se om det er noen der.
– Hvor?
– På hovedbanegården.
– Hvem er det som er der?
– Det vet jeg ikke. Det stod i avisen at det er mange som er der. Og så blir de jaget.
– Hvorfor det?
– Fordi det ikke er lov å være der.

Jeg kan ikke melodien og beveger leppene svakt mens jeg gjemmer meg bak programmet. Organisten spiller altfor fort. Det er ingen som klarer å følge med.
I dødens bånd vor frelser lå,
for verdens synd hengivet,
men herlig kunne han opstå
og skænked mild os livet;
thi er hans folk nu sjæleglad
og takker Gud i allen stad
og synger for Jesus Kristus: Halleluja!

Jomfru Maria med barnet ser på meg fra prekestolen. Mistenker hun noe? Konfirmasjonsforberedelse… jeg må smile. Det var jo i fjor.
Se, jeg er Herrens tjenerinde. Lad det ske mig efter dit ord!”. Det var Jomfru Marias ord. Jeg kjenner noe i skrittet når jeg gjentar det for meg selv. ”La det skje mig efter dit ord!” Presten var ung. Jeg tror ikke han engang var prest. Kanskje han bare var kateket?
– Var Jesus enebarn? Er det derfor han heter den enbårne?
– Nei. Det er fordi han er Guds enbårne sønn.
– Hadde han søsken?
– Nei. Det hadde han vel ikke…
– Var Maria jomfru etter fødselen også?
– Ja.
– For alltid?
– Ja. Det var hun nok.
Den tjuefemte mars ble hun gravid. Dersom det ikke kolliderer med påsken. Da ble hun gravid en annen gang.
Så er de endelig ferdig å synge. Hva skjedde med Josef?

– Hvem er det vi venter på?
– Det kommer sikkert noen.
– Hvordan vet du det?
Hun svarer ikke. Vi setter oss på en benk og Alice tar sekken sin på fanget.
– Jeg har funnet noe. Vil du se?
Hun venter ikke på svar. Det er en slags pocketbok med en fargerik illustrasjon på forsiden. ”Estrella – una vampira tutta nuda!”
– Det er ganske ekkelt, syns du ikke?
Vi blar sakte. Teksten er på italiensk så vi forstår ikke noe av den, men den er egentlig helt overflødig. Estrella er en lesbisk vampyr med lange tenner og enda lengre tunge. Tegneseriedråpene spruter da hun stikker den langt opp i skrittet på sine utvalgte offer.
– Æsj!
Jeg nikker uten å si noe. Vi blar videre og vemmer oss sammen. Jeg skal i hvert fall aldri fortelle Alice noe. Det er det siste jeg skal gjøre.

På forsiden av programmet er det et bilde av Mogens. Det er det samme som henger i tennisklubben, bare beskåret slik at han er inni en snirklete oval ramme med en trist engel på hver side. Jeg leser alle salmene mens jeg tenker på om jeg kommer til å bli tilgitt. Av hvem? Av Mogens eller av Gud? Mogens visste kanskje at jeg ikke var der da han døde? Jeg tror ikke han tok det så tungt om han visste det. Vi hadde vår siste samtale dagen før. Jeg tror ingen av oss visste at han skulle dø dagen etter, men at han visste at det snart var slutt er jeg ikke i tvil om. Jeg lurer på om han var fornøyd med livet sitt. Han var sikkert fornøyd fordi han alltid fikk lov å bestemme.

Jeg hører på musikk og merker ikke at han er der før jeg kjenner stokken hans forsiktig mot ankelen. Jeg vet at det er Mogens før jeg snur meg og trekker av meg hodetelefonene. Hva er det han vil nå? Det kan da umulig forstyrre ham at jeg sitter og leser?
– Hva er det?
– Kan jeg sette meg litt?
– Selvfølgelig.
Selvfølgelig kan han sette seg. Han kan sette seg akkurat hvor han vil. Det er hans hus og hans møbler. Han synker tungt ned i Chesterfieldstolen og blir sittende et øyeblikk og puste. Så er det som om han lurer på hvor han skal gjøre av stokken. Han trekker den først opp i fanget, men så setter han den ned igjen og lener seg litt frem.
– Vil du sette den inntil peisen for meg er du snill?
– Selvfølgelig.
Da har han kanskje tenkt å sitte en stund. Det er tidlig ettermiddag, og det bare oss to hjemme. Mamma og pappa er som vanlig på jobb. Pappa i København og mamma i Slagelse. Fru Harring har fri. Kissa er alltid på fotballtrening etter skolen. Og så har han fått seg kjæreste, så jeg ser ham nesten aldri lenger.
– Hva er det du hører på, Cecilia?
– Musikk.
– Det forstår jeg. Må jeg få høre?
– Du liker det sikkert ikke.
– Hvorfor tror du ikke det?
– Fordi du er gammel.
– Nåh? Så kan jeg ikke like musikk fordi jeg er gammel?
– Ikke sånn musikk.
– Ja, men det vet jeg jo ikke før jeg har hørt.
Han bøyer seg litt frem så jeg kan hjelpe ham på med hodetelefonene. Jeg står klar til å ta dem av ham igjen, men han lener seg tilbake og lukker øynene. Etter en liten stund legger jeg walkman i fanget hans og setter meg i den andre stolen. Om dagen er det alltid mørkt i hallen når den store lysekronen ikke er tent. Mogens liker ikke at vi tender lysekronen unødvendig, for det er svært vanskelig å skifte lyspærer i den. Før kunne man heise den ned, men etter at den ble elektrisk kan den ikke lenger heises ned. Nå må man stå i andre etasje og trekke den til seg med en krok, og da hender det at det løsner noen prismer. Man skal være rask for å fange dem før de går i gulvet. Det er bare Kissa som er rask nok.
Men det er leselamper ved siden av hver stol, og de er det lov å tende. Jeg ser litt på Mogens og tenner lampen ved siden av stolen hans. Han åpner øynene så vidt og smiler. Så lukker han dem igjen. Jeg lurer på hva han tenker. Forstår han overhodet hva som er fint med det jeg hører på? Det ser i hvert fall ut som om han har det helt okei.

”Tilgiv denne mand alt hvad han har måttet synde, fejle og forsømme, slik at han som i dåben blev dit barn for evigt kan leve for dit åsyn. Nu takker vi deg, Gud, for alt hva du gjennom hans liv og virke har givet os.” Presten messer. Han kan det utenatt. En prest på jobb. Han kjente aldri Mogens.  Det er bare Gud som kjente Mogens.
Gud vet sikkert hva jeg gjorde da Mogens døde. Han vet sikkert hva jeg gjorde den dagen jeg ble konfirmert også. Gud vet alt. Han forstår hvor fordervet jeg er. Vi er alle fordervede. Jeg er sikkert ikke noe unikum. Det er jo derfor Jesus døde på korset… så jeg kan være en fordervet pike så mye jeg vil. Var Mogens en fordervet mann? Hva var det han og fru Harring hadde sammen? Jeg lener meg litt frem og ser på Kissa som sitter på andre siden av mamma. Og så skjer det igjen. Jeg sparker hælen i benken, og i befippelsen lener jeg meg så fort tilbake at jeg dunker hodet også. To smell. Jeg kjenner at mamma tar meg i armen mens ekkoet blir ved i noe som virker som en evighet.
– Blir jeg nødt til å sende deg ut? hvisker mamma.
Jeg rister på hodet og ser ned på skoene mine. Hva er det for noe under benken? Det ser ut som om det er en eske av tre. Det er den jeg sparker i. Kanskje jeg klarer å dytte den litt lenger inn? Jeg dytter forsiktig på den men den lar seg ikke rikke. Alice trenger ikke å ha på seg sort. Hun hadde en mørk blå kjole da jeg så vidt fikk vinket til henne utenfor. Blå kjole og hvite sko med lave hæler. Sikkert gummi. Det er bare jeg som har hæler av herdet stål som bråker bare jeg rører på meg. Oj! Der rørte den litt på seg. Det var noen som satt urolig på benken. Da sitter den sikkert bare i beknip.  Neste gang noen rører på seg skal jeg forsøke å skyve den litt lenger inn, så jeg slipper å sparke i den hele tiden. Det er bare å presse hælene mot den og vente.
Christo Redemptori Sacrum, står det utenfor kirken. Jeg lurer på hva det betyr.

Mogens har åpnet øynene og ser på meg. Han smiler.
– Hvilket språk er det?
– Språk? … det vet jeg ikke.
– Så du vet ikke hva teksten er?
– Nei. Jeg hører bare på musikken.
– Den er sikkert trist, tror du ikke?
– Jo.
– Vil du hjelpe meg opp er du snill?
Han støtter seg på armen min og kommer seg sakte opp.
– Er det sånn musikk du hører på?
– Ja.
– Hvordan går det med pianoleksjonene dine?
– Okei.
– Godt.

Jeg gruer meg til å gå opp til kisten, men det er ingen bønn. Jeg ser på skoene mine og stopper i god avstand. Så går jeg litt nærmere. Jeg orker ikke se på ham. Det er kanskje Mogens som ligger der, men det er ikke ham allikevel. Det er bare et lik. Jeg går enda litt lenger frem uten å heve blikket. Det var annerledes da morfar ble begravet. Da lå han bare inni kisten med lokket på. Nå er halve lokket åpent. Jeg ser så vidt at det ligger noen der da jeg skyver kransen på plass.
– Jeg var glad i deg selv om jeg aldri sa det, hvisker jeg.
Skal jeg si noe mer? Han hører meg jo ikke.
– Du kunne godt ha vært litt snillere med meg!
Jeg angrer da jeg går tilbake og setter meg.
Mamma ser på meg.
– Hva sa du? hvisker hun.
– Hørte du det ikke?
– Nei.
– Det var privat.
Så vet jeg ikke helt hva som skjer. Jeg kjenner bare at jeg sparker til boksen igjen og så kommer det et fryktelig knirk før hele benken faller omtrent en centimeter ned med et brak.
– Mon dieu! er det noen som sier. Noen fniser litt og så blir det helt stille. Presten ser på meg. Jeg klapper lårene sammen med et smell og tenker på mikkemustrusen min. Stakkars Mogens. Det er bra han er død.

– Hvor har du vært?
– Ute.
– Nå var det godt du kom. Mogens er død!
Mamma var alvorlig. Alle var alvorlige. Legen var ganske ung, og bukket da vi håndhilste.
– Kondolerer med din farfar.
– Tak
– Han døde mens han sov. Der er jo fint å vite…
– Ja.
Jeg tror ikke jeg følte noe spesielt. Kanskje en lettelse? Det var som om noe var avklart. Noe jeg ikke lenger trengte å gå og vente på.
Jeg syns huset var ekstra stort da jeg gikk på rommet mitt. Det var langt å gå opp trappen og det var langt inn til rommet mitt. Jeg får sikkert lov å slippe å gå på skolen i morgen. Det er jo lov å være borte når noen i familien dør.

Vi kjørte i limousin til kirken. Jeg syns det var pralende og ekkelt. Jeg satt i baksetet og vred meg i ullkjolen min. Utenfor vinduet fôr landskapet forbi, akkurat som det gjorde da Alice og jeg satt på bussen. Det var kanskje da han døde? Eller kanskje det var mens vi så på tegninger av lesbiske vampyrer? Eller kanskje det var ennå senere, kanskje først da Alice tok frem bladet med de ordentlige bildene… fotografiene av ekte jenter. Det er ingen som vet akkurat når han døde, bare at det var på ettermiddagen. Det var det legen som sa. Han skrev kl 15 på dødsattesten. Jeg husker ikke hva jeg gjorde klokken femten. Jeg så ikke på klokken. Jeg bare pustet med åpen munn og klemte lårene sammen mens jeg vred meg forsiktig på benken.
– Hvor har du fått det fra? spurte jeg.
– Jeg fant det.
– Hvor da?
– Jeg husker ikke. Er det ikke ekkelt!
– Jeg kan godt ta det hvis du syns det er ekkelt.
– Nei, nei… jeg skal kaste det!
Hvorfor måtte vi kjøre limousin? Var det for at alle skulle se hvor rike vi er? Mogens ville aldri kjørt limousin. Han ville tatt bussen. Mogens…kjente jeg et stikk av dårlig samvittighet?
Jeg husker han ville ha hjelp da han skulle tilbake til kontoret…

Vi går sakte. Den ene hånden hans støtter seg mot skulderen min. Det er over ett år siden han ikke lenger orket å gå opp i andre etasje og fikk satt inn en seng på kontoret. Jeg hjelper ham å løfte bena opp i sengen og tar av ham tøflene. Han vil gjerne at jeg trekker fra gardinene litt. Han vil se på meg.
Vi ser på hverandre i det sterke dagslyset. Det er som om jeg ikke har sett ham på lenge. Han ser eldgammel ut. Øynene hans glir rundt i ansiktet mitt mens han nikker sakte. Blikket hans er blått og helt klart. Tenker han på hva det skal bli av meg? Er han lei seg for at han aldri kommer til at få opleve det? Jeg klarer ikke å tolke blikket hans og forsøker å smile.
– Har du vondt, farfar?
– Takk. Det er ikke verre enn det skal være.
Han nikker igjen og lukker øynene.
– Er du snill å trekke for gardinene igjen?
Det blir mørkt og det så bare så vidt jeg ser ham.
– Vil du ha et teppe?
– Ja tak…. … Cecilia?
– Ja?
– Du må finne noen som tar vare på deg.
– Ja. Det skal jeg nok…
– Du er en søt pike…
– Takk.
Han forsøker å smile da jeg legger teppet rundt ham. På en innskytelse gir jeg ham et kyss på kinnet før jeg går. Han stopper meg i døren.
– Cecilia?
– Ja?
– Det var fin musikk du!

Christo Redemptori Sacrum – Indviet til Kristus Forløseren
 
 
 
 
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

22 Responses to Una vampira tutta nuda – samt en begravelse og en boks.

  1. avatar livsnyteren says:

    Du skriver fantastisk. Blir helt satt ut. 😀





  2. avatar sirenia says:

    Her fikk du fram både tårer og latter Cecilia :)
    Etter døden, begravelse og stort alvor sitter en liten pike med mikkemustruse og dytter seteraden overende?
    Erindring du, jammen kan du fortelle om det så det røsker godt.
    Kjnenner meg igjen i pike, kirke, synd, skam følelsen også.





    • avatar cecilia says:

      Hyggelig kommentar, Sirenia:)
      Jeg hadde vært i morfars begravelse et havt år tidligere. Det var en flott beravelse i en gammel trekirke som lå på en liten topp, og det var ingenting prangende eller storslått over det. Vi kjørte på en humpete grusvei for å komme dit, og måtte stoppe å rygge et sted fordi veien var for smal til at vi kunne passere en møtende traktor. Det var ingen korsang og ikke noe program med gullskrift og bilder, og etterpå var det en enkel sammenkomst på et forsamlingslokale. Det var familie og venner i kirken, og presten holdt en personlig preken. Det var en fin måte å ta farvel med ham på.
      Mogens begravelse var prangende og storslått og det var mest folk som ville bli sett i Mogens begravelse som kom dit. Jeg tror ingen av dem var venner av ham. Jeg følte at jeg var på en utstilling og at jeg var et av utstillingsobjektene.
      Erindringen er godt hjulpet av de gamle dagbøkene mine. Historien om benken er ganske fornøyelig og har vært opphav til en del overdrivelser fra min bror side, men den er ganske riktig slik jeg forteller den her. Det hadde vært reparasjonsarbeider og antagelig var den lille boksen en gjenglemt støtte for å holde på plass noe som var limt på undersiden. Benken falt heldigvis ikke mer en en drøy centimeter, men herregud for et smell.

      Jeg var fortsatt vel forankret i barnetroen min på den tiden og trodde fult og fast på både syndsforlatelse og evig liv. Men skamfølelsen tror jeg nok ikke var så sterk lenger. Jeg hadde jo fått høre så mange ganger at jeg var en fordervet pike, så jeg hadde slått meg til ro med det. Jeg hadde også forstått at voksne mennesker ikke alltid var så smarte som de trodde, og at de lett kunne bli sinte dersom jeg sa dem imot. Særlig dersom de ble svar skyldig, og spesielt hvis de var lærere. Å sette fast en lærer foran hele klassen var det dummeste man kunne gjøre. Spørsmålene mine ble latterliggjort av uintelligente og kunnskapsløse autoritetspersoner som ikke tålte at en liten fordervet pike klarte å se sammenhenger de selv ikke hadde tenkt over og hadde noe svar på. At jeg samtidig var kristen ble stadig brukt mot meg for å ytteligere latterliggjøre meg foran de andre elevene.
      Jeg var vant til negativ oppmerksomhet og tok det egentlig ikke så tungt at jeg lagde rabalder i Mogens begravelse. :)





      • avatar sirenia says:

        Har du lest Alice Miller om den autoritære oppdragelsen? “I begynnelsen er oppdragelsen?” Den burde du lese i såfall, den er en fascinerende bok om den autoritære oppdragelsens metoder. Det pussige er jo at de fleste tror at vi er langt forbi den tiden, men det er vi jo veldig langt derifra.

        Der må være en snål opplevelse å leve i to klasseverdener, også rart å lese om dem så nært i tid. De yngre benekter jo at den fortsatt finnes. I min ungdom bestemte foreldrene hvem som skulle komme i sønnens 18-årsdag, nøye utplukka etter adelskap og tittel.

        Bare det å gi seg selv navnet fordervet, bare det alene, gjør litt vondt å lese. Fordervet, syndig, fortapt, evig fordømmelse, for sent….
        Og jada, har kjent på det også. Vi skulle være hvite bruder, ellers ville ingen ha oss. Femtitallsoppdragelse, den autoritære.





        • avatar Cecilia says:

          Du har alltid mye fint å melde Sirenia. Det liker jeg :)

          For meg var det helt naturlig at besteforeldrene mine på mammas side levde annerledes. Mamma var også annerledes. Hun snakket annerledes og tenkte annerledes. Nå vokste jo mamma opp i Bergen. Det var først da hun var ti år at de flyttet på landet. Det var morfars ide om å leve i pakt med naturen som fikk ham til å realisere verdiene sine og trekke seg tilbake fra forretningslivet. Dessuten hadde mormor utdannelse fra Ås og Levanger som hun aldri fikk brukt i Bergen.

          Jeg beskjed på skolen om at jeg var fordervet. Det ble hverdagen min. Men det var aldri snakk om evig fortapelse eller synd i bibelsk forstand. Jeg tror ingen av lærerne var opptatt av religion på noe sett. Det var mest det at jeg ikke lot meg pille på og at jeg hadde lite til overs for autoriteter. Jeg så det som min oppgave å være smartere enn dem, noe jeg selvfølgelig ønsket å demonstrere ved enhver anledning. For jeg var ikke bare fordervet, jeg var også hevngjerrig. Jeg skulle vise dem hvem de bøllet med. En gang det var regn og bussen var forsinket fikk jeg skjenn fordi jeg kom for sent og for at skoene mine var skitne. Jeg gikk rett på toalettet og vasket skoene mine mens jeg tenkte ut hva jeg skulle si når jeg kom tilbake. Da jeg kom tilbake smilte jeg og sa at nå hadde jeg ordnet det lille problemet mitt, og så spurte jeg hva han hadde tenkt å gjøre med sitt problem. Han reagerte akkurat som jeg hadde tenkt. Han bare ristet uforstående på hodet og sa han ikke skjønte hva jeg mente. – Det er jo det som er problemet ditt!
          Selvfølgelig var jeg fordervet. Ikke bare fordervet, jeg var også utspekulert og direkte slem, mente rektor og ga meg tre dagers utvisning en gang jeg hadde på meg en t-skjorte læreren min ikke likte. Men nå foregriper jeg noe jeg har tenkt å skrive litt om i et senere innlegg.

          Hva tenker man på når man utviser en elev fra skolen i femte klasse? Er det en passende straff for eleven at man bidrar til å skape huller i kunnskapen, eller er det for at eleven skal føle seg privilegert som får lov å gå på skolen?

          Alice Miller kjenner jeg. Jeg var også så heldig å få noen opptak av forelesningene hennes mens jeg studerte. Jeg deler definitivt hennes syn, og forsøker å etterleve mye av hennes tanker i oppdragelsen av Shaya. Individets selvstendighet er hellig.





          • avatar sirenia says:

            Artig å høre at AM blir brukt i undervisning på psykologi :) da er hun mer “verdsatt” faglig enn jeg trodde.

            Når det gjelder oppdragelse og selvstendighet har jeg nok ei bok jeg kan anbefale, dansk sådann, Bent Madsen “Sosilapedagogikk og Samfunnsendring”.
            Særlig tankene om dannelsessosialisering kontra tilpasningssosialisering, hvor selvstendig tenknig og holdning, gir større både ansvar for og medvirkning til egen dannelse.

            Skolen og autoritetene? Joda skolen tiltrekker seg jo noen svake mennesker som høyner selvfølelsen ved å gjøre andre små.
            Og det er ikke alltid lærere med mest status er de beste.
            Tenker at skolen må leses systemisk, for ofte styres maktmisbruket fra toppen av skoleledere som er politikernes forlengede arm, rektorer plukkes ut som er lojale til sjefen og ikke pedagogikk, og så får flere generasjoner foreldre og unger, og autoritetsutro lærere, lide for det :)
            Slik har det vært og slik blir det bare mer og mer av, når budsjettene styrer og ikke verdiene.
            Jeg liker å kommentere hos deg fordi du gir gode svar tilbake :)





            • avatar Cecilia says:

              Alice Miller var ikke del av undervisningen, dessverre. Det var en studievenninne som ga meg fem kassetter med gamle foredrag fra begynnelsen av 90-tallet. Jeg kopierte dem til minidisk og har dem fortsatt.

              Det er så lettvint å definere elever inn i et mønster dersom de stikker seg ut negativt. Jeg mener selv at jeg var en ganske problematisk elev, og unnskylder meg på ingen måte, men det var alltid en grunn til at jeg reagerte og svarte.
              Jeg hadde aldri noen problemer når vi hadde vikarer, snarere tvert i mot. Jeg blomstret hver gang vi hadde vikar. Da ble jeg sett gjennom nøytrale briller, og da ble spørsmålene mine vurdert som interessante og intelligente, der jeg ellers ble møtt med forsøk på latterliggjøring.

              En lærer har stor makt. En maktsyk og manipulerende lærer klarer lett å få kollegaene til å adoptere hans syn på elever som han ikke liker. Da vi fikk ny rektor i sjette klasse, ble jeg kalt inn til en alvorlig samtale. Han var streng og advarte meg. Han ville ikke tillate obsternasighet på sin skole. Det var første gangen han traff meg. Han visste ikke at jeg tok opp hele samtalen på min Walkman. Da jeg spilte det av for min far etterpå ble det månelyst.

              Det er i samfunnets interesse at skolen utdanner oss til gode og produktive samfunnsborgere. At det samtidig er slik lemfeldig kontroll med lærerkreftene og gjøres så mange innstramminger i skolebudsjettene, stiller jo hele skolepolitikken i et underlig lys. Det burde da være omvendt? Å investere i utdannelse er jo den aller beste måten å skape kunnskapsrike og samfunnsengasjerte borgere på, men det holder kanskje at man er produktiv?
              I Norge er det enda tydeligere enn i Danmark at skolesystemet har vært innrettet på å produsere arbeidere fremfor selvstendig tenkende individer. Mitt møte med norsk skole var svært nedslående, selv etter den dårlige behandlingen jeg hadde fått i Danmark.

              Jeg har en venninne som har gått på Steinerskolen og hun forteller om en helt annen verden (hun er den samme som ga meg foredragene til AM). Siv og jeg har snakket om å la Shaya gå på privatskole dersom vi skal bo i Norge. Kanskje Steinerskolen er et godt alternativ? Tiden går jo så fort at det vel er på tide å velge snart.





  3. avatar cecilia says:

    Hyggelig kommentar, Sirenia:)
    Jeg hadde vært i morfars begravelse et havt år tidligere. Det var en flott beravelse i en gammel trekirke som lå på en liten topp, og det var ingenting prangende eller storslått over det. Vi kjørte på en humpete grusvei for å komme dit, og måtte stoppe å rygge et sted fordi veien var for smal til at vi kunne passere en møtende traktor. Det var ingen korsang og ikke noe program med gullskrift og bilder, og etterpå var det en enkel sammenkomst på et forsamlingslokale. Det var familie og venner i kirken, og presten holdt en personlig preken. Det var en fin måte å ta farvel med ham på.
    Mogens begravelse var prangende og storslått og det var mest folk som ville bli sett i Mogens begravelse som kom dit. Jeg tror ingen av dem var venner av ham. Jeg følte at jeg var på en utstilling og at jeg var et av utstillingsobjektene.
    Erindringen er godt hjulpet av de gamle dagbøkene mine. Historien om benken er ganske fornøyelig og har vært opphav til en del overdrivelser fra min bror side, men den er ganske riktig slik jeg forteller den her. Det hadde vært reparasjonsarbeider og antagelig var den lille boksen en gjenglemt støtte for å holde på plass noe som var limt på undersiden. Benken falt heldigvis ikke mer en en drøy centimeter, men herregud for et smell.

    Jeg var fortsatt vel forankret i barnetroen min på den tiden og trodde fult og fast på både syndsforlatelse og evig liv. Men skamfølelsen tror jeg nok ikke var så sterk lenger. Jeg hadde jo fått høre så mange ganger at jeg var en fordervet pike, så jeg hadde slått meg til ro med det. Jeg hadde også forstått at voksne mennesker ikke alltid var så smarte som de trodde, og at de lett kunne bli sinte dersom jeg sa dem imot. Særlig dersom de ble svar skyldig, og spesielt hvis de var lærere. Å sette fast en lærer foran hele klassen var det dummeste man kunne gjøre. Spørsmålene mine ble latterliggjort av uintelligente og kunnskapsløse autoritetspersoner som ikke tålte at en liten fordervet pike klarte å se sammenhenger de selv ikke hadde tenkt over og hadde noe svar på. At jeg samtidig var kristen ble stadig brukt mot meg for å ytteligere latterliggjøre meg foran de andre elevene.
    Jeg var vant til negativ oppmerksomhet og tok det egentlig ikke så tungt at jeg lagde rabalder i Mogens begravelse. :)





  4. avatar Lilleyam says:

    Nyter å lese…..





  5. avatar Cecilia says:

    Det er jeg glad for å høre. Tusen takk :)





  6. avatar Breiflabben says:

    Fint å erindre sammen med deg. Du maler levende bilder fra eventyr og alvorlige episoder i ei ungjentes liv Cecilia.
    Blir spennende å følge med.





    • avatar Cecilia says:

      Gamle minner og gamle tanker flettet sammen med nye tanker og muligheten til å se opplevelser i sammenhenger jeg ikke kunne se da. Tre forskjellige opplevelser. Nære i tid, men allikevel adskilt, blir sammensatt til en redigert virkelighet. For meg blir det et utfyllende tillegg til det eksisterende, fortalt parallelt på flere plan. En mulighet til å se ting i sammenheng. Kanskje maler jeg et selvportrett hvor jeg lyssetter skarpt og bevisst, og sørger for å se meg selv i den rette vinkelen og med den rette bakgrunnen… i det rette landskapet?
      Jeg tror mer på å formidle på denne måten enn på å holde meg strengt til de originale tekstene.

      Du forteller jo også, og bildet av deg blir skarpere for hver gang du gir oss noe nytt. Og jeg tar dine historier med meg videre og tenker på dem hver gang jeg leser en ny historie fra en verden jeg ikke kjenner og fra et miljø som jeg aldri kommer til å oppleve. Og jeg får tanker: Hvordan lukter det? Lukter det som på en ferge? Eller kanskje heller som på Nesoddbåten, ettersom det ikke er noen biler der? Er det en behagelig lyd fra de store maskinene? Hva tenker man på når man ligger i køya (eller hva det heter på sjøen)?

      Jeg har sendt rundt noen manuskripter og fått tilbake en uttalelse fra en mann som påstår at jeg skriver “Chic lit” for kvinner. “For et feminint publikum”, var ordene han brukte. Han mener det blir for smalt og ofte for komplisert konstruert. Menn vil neppe ha noen interresse av å lese, mener han. Jeg grubler litt på hva jeg skal svare… det er kanskje derfor jeg forsøker å svare ham her. Sukk…
      Jeg bør kanskje heller skrive et innlegg om det.

      Veldig hyggelig kommentar, Flabben! Tusen takk :)





      • avatar Breiflabben says:

        Du verden for en svarkommentar fra deg Cecilia.

        Jeg har også lurt litt på hva han med “chic lit” skrev, nemlig det med det komplisert konstruerte. Jeg er på ingen måte en som kan uttale meg om språk og formidling, men du skriver så godt på mange plan, ja slik vil jeg beskrive det, men jeg ville tro at det ville blitt “komplisert” hvis du skulle forfatte en roman.
        Dine betraktninger rundt og i dine “short stories, er utrolig lesverdig både for menn og kvinner vil jeg tro. Men kanskje jeg har en litt mer utpreget feminin side enn den “vanlige” mann. Jeg tror ikke det, selv om jeg kan forholde meg ganske bra til dine og andre feministiske tankesett.

        Det er også spennende å lese og prøve å forstå følelseslivet til en som har utforsket begge sider av kjærligheten mellom begge kjønn. Du drar vel referanser til dette i nettopp dette innlegget med forskjellige hendelser i tid og sted.
        Det gjør det jo unektelig spennende og da :-)

        Keep ’em coming Cecilia, det er mange som setter stor pris på det du skriver her.

        Du står forøvrig høyt oppe på listen over personer Flabben gjerne vil møte. Sammen med Sean Connery, Shirley McLaine og Caroline av Monaco 😉





        • avatar Cecilia says:

          Jeg oppfatter deg som en person som både ”forstår ” kvinner og som har god kontakt med dine feminine sider, og ikke minst tør å innrømme det. Jeg har møtt en del menn som påstår at de overhodet ikke eier femininitet, og de syns jeg virkelig synd på. Jeg tror denne uttalelsen jeg fikk kom fra en slik mann. Han sliter ☺

          Jeg syns det er kjempehyggelig at du liker det jeg skriver, og blir veldig glad når jeg får kommentarer på det. Gjennom kommentarfeltet er det mange som gir meg mulighet til å utdype og forklare ting som er uforståelige eller vanskelige, og det setter jeg også stor pris på. Å ha en levende blogg med gode dialoger i kommentarfeltet er veldig inspirerende og representerer mye av drivkraften for mitt vedkommende. Jeg hadde store forhåpninger til FL da VGB begynte å tørke ut, men det er tydelig at det mest spennende stedet å være er her, så jeg har tegnet meg for 12 måneder allerede, noe som vel vil medføre at jeg fortsetter å legge ut mine short-stories her.

          Jeg føler meg veldig beæret over å være på den listen,
          Hva med å inkludere Anthony Hopkins i selskapet vårt , sånn at det ikke skal bli ulikt antall?
          Det hadde blitt en aften hvor jeg kanskje for første gang i mitt liv hadde lyttet mer enn jeg snakket. :)





  7. avatar Roark says:

    Er mann og leser det du skriver flere ganger i uka….og digger det rått!
    Men som mann får jeg jo ikke med meg alt da, blir likssom kun den ytre handlingen;-)





    • avatar Cecilia says:

      He he…
      Roark. Jeg husker deg. Du pleide å være på vgb.
      Det er første gangen du kommenterer her, så det var derfor kommentaren måtte modereres. Og derfor så sen reaksjon fra meg. Unnskyldninger, unnskyldninger…
      Du har lest kommentaren over her ser jeg, Jeg ble faktisk litt forundret da jeg fikk den uttalelsen og vet ennå ikke helt om jeg skal gidde å reagere på den.
      Hyggelig at du har fulgt med hit, og hyggelig å få melding. :)
      Reply





  8. avatar Cecilia says:

    He he…
    Roark. Jeg husker deg. Du pleide å være på vgb.
    Det er første gangen du kommenterer her, så det var derfor kommentaren måtte modereres. Og derfor så sen reaksjon fra meg. Unnskyldninger, unnskyldninger…
    Du har lest kommentaren over her ser jeg, Jeg ble faktisk litt forundret da jeg fikk den uttalelsen og vet ennå ikke helt om jeg skal gidde å reagere på den.
    Hyggelig at du har fulgt med hit, og hyggelig å få melding. :)





  9. avatar Aktmodell2 says:

    Målløs! En fryd å lese dine fortellinger!





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk! Veldig hyggelig melding å få :)





      • avatar Aktmodell2 says:

        Helt uproblematisk å være mann og lese det du skriver. Vi har vel alle litt feminint og maskulint i oss. Så for å passe inn i vår egen kjønnsverden, siler vi ut det som er for vårt kjønn og hiver det andre ut. Vi er livredd for å gjøre noe som ikke er passende for de som er av mitt kjønn. Slik tror jeg det er. Selv anklages jeg ofte for å bevege meg for langt mot det feminine av mine egne. Nå er jo du lesbisk Cecilia, mulig du forstår hva jeg mener når jeg sier følgende:

        Jeg tror at mange menn som har lyst til å utforske noen av de feminine sidene i seg ikke tør av redsel for å bli oppfattet som homofile. Jeg tenker da klær og stil. I noen er denne lengselen etter å teste ut grenser så sterk at man proklamerer at man er homofil for å få en unnskyldning for å gjøre det. Det synes jeg er sykt. Selv går jeg noen ganger langt utenom rammene, og jeg er definitivt ikke homofil. Men jeg har blitt mistenkt for å være det.





        • avatar Cecilia says:

          Fin kommentar!
          Jeg mener også at vi alle har litt av begge kjønn i oss, og tror du har helt rett i at mange menn er livredde for å virke feminine. Jeg ser det også veldig tydelig i min egen situasjon. Heterofile kvinner (hvis de finnes) er ikke redde for lesbiske, mens mange menn er så redde for homofile at de helst ikke engang vil bli sett i sammenhenger der de kan bli assosiert med dem.
          Jeg tror slike menn sliter litt med selvbildet sitt. Dessverre finnes det en del jenter som bygger opp under dette, og pornoindustrien gjør også sitt til at helt normalt utrustede menn får et helt galt bilde av hvordan de forventes å være.
          Mannsidealet er akkurat som kvinneidealet en ren konstruksjon. Skulle jeg hatt en sånn mann i sengen min så skulle han blitt levert ferdig utpakket i rette øyeblikk og hentet igjen med en gang jeg hadde fått mitt. Det er det eneste de kan brukes til. :)
          Mitt mannsideal er det ingen som gidder å ta bilder av i motemagasiner eller pornoblader. I den grad han vil figurere i spaltene er det fordi han har noe vettugt å melde. Og om han vil gå i kjole eller kjortel, så gjerne for meg, og jeg hadde ikke blitt flau over å gå sammen med ham.

          Jeg er vel egentlig ikke lesbisk. Omtrent 55 % prosent lesbisk tror jeg kan være nær sannheten. For meg er kjønn egentlig ikke noe kriterium for verken samliv eller sex. Grunnen til 55% tror jeg rett og slett kommer av at jeg syns det er lettere med jenter, og så føler jeg meg ofte litt skitten etter at jeg har vært sammen med menn. Jenter er ofte mer … hygieniske? Hele pakka er litt mer delikat, om du skjønner hva jeg mener? Det er ikke en helt riktig forklaring, men jeg klarer ikke å si det bedre. Jenter er annerledes å ha sex med, og jeg liker det litt bedre.
          Jeg har for øvrig skrevet litt om et forhold til en mann i det neste innlegget mitt.
          Og nå skal jeg straks komme på besøk til bloggen din og se hva du har bedrevet der i det siste.

          Veldig hyggelig å få kommentar :)





Leave a Reply to cecilia Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *