Vet du hvem du er?

Hvem er vi?

Hva vet vi om oss selv? Kjenner vi historien vår?
Jeg gjør det ikke, men jeg begynner så smått å danne meg et bilde. Det skulle altså gå over tredve år før jeg selv for alvor fikk interesse for forfedrene mine.  Nå er jeg ustoppelig og full av spørsmål. Hvor kommer jeg fra? Hvordan har jeg blitt meg?  Hva er ballasten min? Hva er historien til de som har levd før meg?  Hvordan kan jeg finne ut mest mulig?
Alle kommer jo fra et sted. og alle har en slektshistorie. Jeg vet altfor lite om min, på begge sider. Hvorfor finnes det ingen slektskrønike? Er det ingen som har innsett viktigheten av å videreføre historien? Er jeg virkelig den første i familien som finner det naturlig å dokumentere livet mitt? Det er nesten et paradox, ettersom livet mitt etter all sannsynlighet allerede finnes godt dokumentert i både datalagringsarkiv og offentlige registre. Men tankene mine ligger ikke der…

Jeg har sovet for lite. Shaya har vært tverr for første gang. Det har vært en helt ny opplevelse for meg. Hun har heller ikke sovet så mye. Russen har bråkt utenfor og har vekket henne flere ganger, og hun har begynt å holde for ørene når de blåser i fløytene sine. Og nå har hun helt plutselig begynt å motsi meg. Alt skal gjøres annerledes enn det jeg vil.
Hun trekker tallerkenen bort da jeg kommer med frokostblandingen.
– No! Melken skal først.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg vil se at det synker.
Jeg henter melken.
– No! Jeg vil ikke ha kefir!
– Hvorfor ikke?
– Det er surt!
– Men du har da alltid villet ha kefir før?
– No.
– Hva er det Shaya? Syns du jeg bestemmer for mye?
– Yes.
– Okei. Da kan du få lov å bestemme.
Hun ser oppgitt på meg og sukker.
– Hva er det nå da, Shaya? Nå får du jo lov å bestemme! Er det ikke det du vil?
– No! Hvis jeg får lov så kan jeg ikke bestemme noen ting!
Det forstår seg. Det burde jeg jo ha skjønt.
– Hva vil du ha til frokost?
– Is.
– Okei.
– Med sjokoladesaus!
– Fint. Da tar vi is til frokost.
– Vil du også ha det?
– Nei. Men nå er det du som bestemmer.

Det er altså slik vi skal ha det en stund nå. Vel, vi kan gjerne spise is til frokost og vafler med jordbærsyltetøy til lunsj. Hun kan godt få slippe å børste håret., og hun må gjerne  få spise en skive brød med peanøttsmør i stedet for middag. Det skader ikke…

Det er lørdag. Shaya sovner på gulvet etter vaffelunsj med jorbærsyltetøy, og det forbauser meg ikke.  Jeg  lar henne bare sove og benytter sjansen til å grave meg videre ned i brevene etter farmor.

Kjære Stanzi.
Jeg har tenkt så på deg i dag at jeg måtte skrive. Du har sagt at dine følelser for meg ikke er de samme lenger, men hos meg er det ingen forandring. Jeg kan sitte lenge foran bildene av deg og bare tenke tilbake på de mange kveldene da vi var lykkelige sammen. Tenker du også på det i blant? Jeg har tenkt på om det var min feil at du reiste. Jeg tenker på vår utflukt til Ratwalk (umulig å tyde). Jeg ble virkelig forferdet og sint da du kastet alle klærne mens alle på stranden kunne se deg. Og etterpå da du kom opp av vannet hadde du ikke noe hastverk med å kle på deg, og da ble jeg sintere. Jeg har tenkt på det senere og kommet til at jeg nok reagerte for sterkt. Kanskje er det oppdragelsen min som har skylden? Det var unødvendig av meg. Jeg forstår det nå. Kan vi ikke tåle en liten krangel, Stanzi?  Jeg ser det helt annerledes nå. (overstrøkne ord) Det er viktig for meg å presisere at jeg aldri har ment at du ikke skulle stå modell for Faber. At jeg ble sjalu er da helt naturlig? Det er egentlig et kompliment. Du var selv sjalu på Martine da hun stod modell  for meg? Husker du ikke det? Det er bare sunt å være sjalu, for da betyr det at følelsene er sterke. Er du ikke enig i det?
(…)
Faber har reist til Østerrike for å bli frisk av tuberkulosen. Du visste kanskje ikke at han brukte morfin? Jeg var med på å overtale han til å reise, og jeg dekker også hans del av utgiftene til atelieret mens han er borte. Jeg ville nevne det så du ikke tror vondt om meg.
(…)
Jeg blir ulykkelig og trist ved tanken på at jeg har drevet deg bort og skulle ønske du ville komme tilbake til akademiet. Vi trenger ikke bo sammen eller være kjærester. Jeg skal holde avstand om du ønsker det, men jeg håper vi fortsatt kan være venner.
Hilsen din venn Willifred.

Jeg fikk brevene i forrige uke.
Jeg var på vei ut for å handle og hadde akkurat fått på meg skoene da det ringte på døren. Det var herr Vennes, han som oversetter brevene for meg.

– Jeg ville bare gi deg disse, sier han og rekker meg en stor brun konvolutt, – det er de første brevene.
Han blir stående i døren som om han er redd for å komme inn.
– Vil du ikke komme inn?
– Du skjønner, jeg var først på vei til postkontoret, men da jeg så at du bodde i nærheten var det faktisk kortere å gå hit, ja, det var faktisk på veien og ikke engang noen omvei, men det er kanskje upassende?
– Tvert imot, jeg skulle akkurat til å lage kaffe.
Herr Vennes er pensjonist og amatørlingvist. Han kan over tyve språk forteller han mens jeg hjelper ham av med frakken. Han er en svært verbal herre. Vi setter oss på kjøkkenet etter at jeg har forklart ham at vi alltid går med skoene på inne. Jeg så på ham at han nødig ville av med skoene, og siden jeg selv hadde sko på så tok han det for god fisk. Tror jeg.
– Jeg har forsøkt å oversette meningen fremfor ordrett, men enkelte ord har jo en dobbelt mening, og da har jeg skrevet den i parentes og også kommet med forslag til alternativ oversettelse. De står også i parentes. Jeg tenkte en stund på å lage fotnoter på eget ark, men da ville det lett bli uoversiktlig og…
Jeg får aller nødigst lov til å by ham en kopp kaffe.
– Hun var kunstner, din farmor?
– Ja. Hun malte. Jeg vet ikke om hun solgte noe.
– Han skriver meget om kunstmaling, han er visst interessert å få henne til å studere videre denne Willifred, navnet hans betyr for øvrig den som vil ha fred. Det er mange ord som vandrer. På nederlandsk heter det fortsatt fred, selv om det skrives med v i stedet for f, mens på tysk heter det frieden, men engelskmennene bruker peace etter latinsk, pacem.
– Jeg tror aldri hun studerte.
– Å jo. Det må hun ha gjort, for ettersom jeg forstår av brevene var det slik de traff hverandre… på det kongelige akademiet i Haag.
– Javel? Jeg vet egentlig veldig lite om henne. Hvor gammel var hun da hun fikk disse brevene? Når er de skrevet?
– Vel…han daterte ikke brevene sine, så det blir bare gjetninger fra min side… det hadde hjulpet om du hadde hatt de originale konvoluttene.
– Dessverre. De er borte.
– Det var nok frimerkene som lokket. De kan jo ha vært verdifulle. Jeg kan ikke borge for kronologien, men krigen begynte i niogtredve så da har jeg en pekepinn… det var nok rett før krigen for han nevner det danske kongebryllupet  som var i femogtredve.
– Var hun i Danmark da hun fikk disse brevene?
– Ja. Og det virker som om hun var tilstede på brylluppet. Du får lese. Som du vil se er han lite spesifikk… du kan se allerede på første side at han … du må bare åpne konvolutten hvis du vil.
Jeg åpner den store konvolutten og tar ut arkene.
– Skriver du på maskin?
– Ja. IBM kulehodemaskin fra 1979. Jeg fikk den med meg da jeg ble pensjonert, men nå slipper jeg snart opp for fargebånd, så da vet jeg ikke…
– Du bruker ikke datamaskin?
– Nei. Sønnesønnen min bruker det. Ville du helst hatt det på data? Jeg kan gjerne spørre ham. Han er en kjekk gutt som gjerne… han heter Magnus.
– Det er helt fint som det er. Tusen takk…
Jeg ser på første side. Kjære Stanzi? Kan det være riktig da? På brev nummer to står det også kjære Stanzi.
– Disse brevene…
– Ja, det er bare de første ni, jeg hadde tenkt å se på resten etter søttendemai, jeg håper det er tidsnok.
– Dette gjør du akkurat når det passer deg. Jeg er bare glad for at du tar deg bryet.
– Det er ikke noe bryderi, snarere tvert imot… men han skriver ikke alltid så forståelig denne Willi, men etter hvert har jeg da lært meg å tyde kråketærne hans så… du vet, når man blir så gammel som meg så lærer man seg å se etter mønster. Og håndskrift er alltid… vi legger oss til vaner.
– Kan jeg friste deg med litt hjemmelaget kirsebærlikør?
– Hjemmelaget? Jo takk… hvis det ikke er til bry. Det er jo så kaldt i dag. Man skulle nesten tro vinteren var i anmarsj igjen.

Kjære Stanzi.
Takk for ditt brev. Det er straks advent og månedene har gått siden sist jeg skrev. Isen har lagt seg og skøytesesongen har startet. Nå skal de gamle skøytene finnes fram. Går du på skøyter i Danmark? Du skulle kanskje melde deg på til olympiaden du som går så fort? Damer får jo love å konkurrere nå. Nei. Nå skal jeg slutte å spøke.
Jeg ble tankefull da jeg leste brevet ditt. Det er så mye jeg ikke visste om deg, så du skal ha takk for at jeg nå vet mer. Det var trist å høre om din far. Det er mange som velger den utveien når livet blir vanskelig. Håper alt er vel med din mor og at livet hennes også faller til ro nå. Det er nok fint for henne å være tilbake i vante omgivelser.
Jeg ble oppriktig lei meg da jeg fikk vite den egentlige årsaken til at du reiste. Du kunne godt ha fortalt det, selv om jeg sikkert ville blitt like lei meg. Men kanskje det var best at du lot være. Det ville nok ha gjort det enda vanskeligere mellom oss. Jeg er glad det ikke var på grunn av meg. Håper du er leget og at det ikke blir vanskelig for deg å få barn senere. Jeg har hørt noen skrekkhistorier, men de skal jeg ikke plage deg med.
(…)

Men nå må du forberede deg på en trist nyhet før du leser videre. Pust dypt.
Faber er dessverre borte. Hans far fortalte det i forrige uke og kom for å hente eiendelene hans. Oppholdet på sanatoriet var altså ikke så vellykket som vi hadde håpet. Jeg tok meg til rette på dine vegne og underslo aktstudiene av deg, så de er nå i min forvaring. Du skal selvfølgelig få dem når du kommer tilbake, for det gjør du vel? Vi savner deg alle.
Din venn Willi.

Bildene…jeg lurer på hva som skjedde med bildene som farmor malte. Jeg så noen av dem da jeg var liten. Selvportrettet hennes skulle jeg gjerne hatt. Jeg må snakke med pappa…
– Hva skjedde med bildene etter farmor?
– De er her.
– Selvportrettet også?
– Javisst. Alt står på loftet.
– Kan jeg få det?
– Selvfølgelig. Du må bare ta det hele om du vil.
– Gidder du ta et bilde av det og maile det til meg?
– Selvfølgelig…
– Jeg har fått oversatt noen av brevene.
– Fant du noe spennende der?
– Jeg har ikke lest alt enda. Visste du at hun studerte i Haag?
– Ja, på akademiet. Hun var ganske dyktig.
– Det står kjære Stanzi i brevene. Het hun ikke Wicky?
– Stanzi er en kortversjon av Constanze. Wicky var det Mogens kalte henne. Constanze Wictoria var det fulle navnet hennes.
– Det har du aldri fortalt. Jeg kan nesten ikke huske at du har snakket om henne i det hele tatt!
– Hun ble syk, da jeg var liten.
– Hva feilet det henne?
– Hun var… hun hadde personlighetsforstyrrelser.
– Alvorlige?
– Ja.
– Hva døde hun av?
– Heart attack. På sykehuset.
– Var hun på mentalsykehus?
– Hun var på en privatklinikk … navnet kommer jeg ikke på.
– Var du der?
– Ja. Flere ganger.
– Hvor gammel ble hun?
– Åtteogførr. Hun døde i 1961… da var jeg ni år.

Nittensekstien… da har jeg jo aldri snakket med henne. Hvorfor har jeg alltid trodd at jeg traff henne som liten? I nittentrettifem var hun altså tjueto år og hadde studert i Haag og truffet en Willifred uten etternavn. Montro hvem han var? Så hun reiste altså til Danmark for å ta en abort… og det var tydeligvis ikke Willi som var faren. Var det Faber? Hvorfor til Danmark? Faren hennes, min oldefar, hadde tatt livet av seg og min oldemor var antagelig dansk. Det var altså derfor oldemor ville til Danmark,  men visste hun at farmor var gravid? Var det planlagt at hun skulle ta abort i Danmark, og var det egentlig noe bedre å gjøre det i Danamrk enn i Holland?  Hva var lovgivningen? Kan jeg finne det på nettet?

Kjære Stanzi.
Jeg håper du ikke oppfatter meg som en masekopp. Det var et kort svar du sendte, og jeg er bekymret for om du er ved god helse og har blitt restituert. Et par ord mer kan du vel sende, så slipper jeg å engste meg uten grunn.
Jeg har nok enda en trist nyhet til deg. Adam van Loeven er død. Han gikk gjennom isen og var død da de fikk ham opp av vannet. Nok en venn borte.
(…)
Jeg har fått rammet inn det ene bildet Faber malte av deg. Det hvor du står bak den blå gardinen. Det henger nå over skrivebordet mitt, så jeg kan se på deg når jeg skriver. Jeg savner deg fortsatt.
Det var kanskje like godt at det endte som det gjorde med oss. Vi er nok ganske forskjellige.
(…)
Jeg legger ved det seneste bildet av meg. Som du ser har jeg anlagt skjegg for vinteren. Det er av latskap og ikke av forfengelighet. Du vet at jeg hater å barbere meg. Nå skal det få vokse en stund. Du får ha det som et minne. Jeg ville bli glad for å få se deg igjen, men jeg forstår at det kan bli lenge til. Lykke til med dine nye venner og ditt nye liv. Håper vi i det minste kan fortsette å skrive til hverandre.
Din fortsatt hengivne, Willi.

Kjære Stanzi, til oktober å være har vi fortsatt varme dager. Høsten er usedvanlig barmhjertig i år, og selv nå kan jeg stå ved stranden og la meg beruse av lyset. Hadde måkene bare ikke hatt slik en appetitt på maten min hadde det hele vært en idyll. Lyset er fantastisk nå om høsten, sa da får det heller være at jeg må gjemme bort alt og legge frakken min over matkurven. Utved den nye broen vokser det opp et merkelig byggverk siden sist du var her. Det ligner presis på en hestetralle som har steilet og står med sjekene i været. Jeg maler bølgene som går hvitt og forsøker å fange overgangen mellom høsthimmelen og havet, og så tenker jeg på deg og det siste brevet mitt. Det var dumt av meg å skrive det slik jeg gjorde. Jeg mener fortsatt at vi kan ha en fremtid sammen dersom du vil. Noe annet må du aldri tro.
Savnet etter deg er større nå om høsten. Jeg sitter i mørke høstkvelder og tenker på om jeg noen sinne får treffe deg igjen. Det var synd vi kom så skjevt ut. Jeg tror jeg kunne blitt en god mann for deg, og økonomien min vet du er god. Følelsene mine for deg vil nok aldri forandre seg. Det forstår jeg nå som det har gått nesten to år siden jeg så deg. De er fortsatt like sterke.
(…)
Jeg har en god nyhet denne gangen, som jeg har spart til slutt. Jeg har blitt valgt til å delta på en utstilling med tre bilder. Nåja, det er egentlig bildene som har blitt valgt, og det ene er faktisk et bilde av deg. Jeg har arbeidet videre på den skissen jeg tegnet av deg i haven hos Faber, og nå er den ferdig. Du tilgir sikkert at jeg har malt deg med lys blå kjole. Blått passet langt bedre inn i komposisjonen enn den hvite. Jeg skal sende deg fotografier. Det er vernissage lørdag sjette november klokken to. Jeg er allerede nervøs for kritikken. Nå må jeg se å finne rammer som passer. Det må ikke være for tunge. Kanskje du blir solgt og ender opp på veggen hos en rik industriherre? Nei. Jeg tror nok jeg vil beholde det selv.
Det var hyggelig at du likte fotografiet. Kan jeg be om å få et av deg hvor du er alene? De bildene du sendte gjorde meg nesten syk. Jeg er glad for at du har fått nye venner og at du trives. Jeg skulle likt å treffe dem. Hva om jeg kommer på besøk? Bare en rask visitt? Jeg kan ta toget og finne meg et hotellrom, og så kan vi gå på restaurant og riktig snakke sammen. Kunne det være en mulighet?
Det var kun en tanke.
Lev vel kjære Stanzi.
Willi.

Og så traff hun Mogens? Stakkars Mogens. Jeg visste aldri hva han bar på. Ville jeg forstått det om jeg hadde visst det? Sikkert ikke… men jeg ser ham i et nytt lys nå. Jeg var jo hans øyensten… en gang. Det var det han sa.

Det er noe som faller på plass etter hvert. Kanskje også utroskapen min kommer fra henne? Er pappa egentlig Mogens barn? Jeg har aldri sett noen likhet…man må da få noe etter sin far? Han har jo ingenting etter Mogens… hva om Mogens ikke er faren hans? Da ville det være mye som stemte.
Jeg må ringe pappa igjen
– Hei pappa. Jeg bare maser litt, når traff farmor og farfar hverandre?
– Det vet jeg ikke. Men de giftet seg rett etter krigen. I juni 1945… et øyeblikk…
Jeg hører at han roter litt i bakgrunnen
– Her … det var lørdag 9. juni 1945 i Vor Frue. Den katolske kirken.
– Når ble hun født?
– I 1913. 20 oktober.
– Skorpion… akkurat som meg. Ligner jeg på henne?
– Ja.
– Du har sagt jeg ligner på min mor da hun var ung.
– Ja. Fargene har du etter din mor, men trekkene har du etter din farmor.
– Hvor gammel var hun da hun ble syk?
– Det vet jeg ikke. Det skjedde før jeg forstod det, kanskje før jeg ble født
– Er det arvelig?
– Det vet vel du bedre enn meg?
Ja. Det vet vel jeg best, ettersom det er faget mitt. Men jeg vet ikke så mye. Jeg vet bare at man kan være disponert for mentale lidelser uten at det slår ut… at genene kan ligge i dvale. Men det skal ofte lite til før de bringes ut av dvalen… så dersom det skjer noe spesielt kan det slå ut. For mye alkohol for eksempel… herregud…
– Skjedde det noe spesielt med henne før hun ble syk?
– Nei. Ikke det jeg vet.
– Drakk hun mye?
– Det aner jeg ikke.
– Hva var diagnosen hennes?
– Det aner jeg heller ikke.
– Kan du sjekke?
– Det er femti år siden, Cecilia. Sykehuset finnes ikke lenger.
– Hvilken dato døde hun?
– I mars 1961.
– Dato?
– Enogtyvende.
– Vårjevndøgn… hvor er hun begravet?
– Vor Frue, der hun ble gift.
– Har du vært der?
– Ja, selvfølgelig.
– Hvorfor har du aldri tatt meg med dit?
– Men det har jeg jo! Husker du ikke det?
– Nei.

Var det var krigen som satt en stopp for studiene til farmor? Det var jo ikke så mye krig her, vi ble bare okkupert. Vi var de eneste som tvang tyskerne i kne. Da vi gikk til generalstreik opphevet naziene alle restriksjoner, og så gjenopptok vi arbeidet. og fikk styre oss selv som vi ville. Det lærte vi på skolen.
De merket sikkert ikke krigen noe særlig på godset.
Og så kom Mogens inn i livet hennes… en riktig rik og ufyselig pappagutt treffer en gal dame… faller for henne og røver henne. Jeg kan se det for meg. Han var sikkert en tilsynelatende god fangst… hun skulle bare visst. Hun må nok ha truffet ham under krigen. Kanskje han ikke ville at hun skulle studere videre? Det skulle ikke forundre meg om han brukte all sin makt og tynge for å binde henne hjemme. Ville jeg latt noen gjøre det med meg? Kanskje… svakhet og styrke er bare to sider av samme sinn. Hvem bestemmer hva?
Jeg må sørge for å snakke mer med foreldrene mine. Jeg må få historiene deres før de forsvinner. Jeg tenker på alt som døde med Mogens. Han bare drev sine forretninger og sa ingenting. Jeg aner ikke engang hva han drev med. Hvorfor har jeg aldri spurt? Er det fordi det først nå går opp for meg hvor viktig det er å kjenne sine forfedres historie? Hva gjorde Mogens? Hva var hans stadige forretninger? Hva slags imperium var det han hadde bygget som klarte å holde liv i hele godset? Hvor kom pengene fra? Det må jo ha kostet en hel masse. Gikk det hele over styr da han døde eller lever det fortsatt? Er det pappa som driver det videre? Men det kan det ikke være. Pappa driver sitt eget selskap. Det har han alltid gjort. Eller? Er det kanskje Mogens selskap han driver videre?
Jeg vet faktisk ingenting! Jeg visste ikke engang at jeg hadde arvet Mogens før pappa fortalte meg det, og jeg vet fortsatt ikke hvor stor arven er. Burde jeg ikke få vite det nå? Jeg er en gift kvinne på over tredve år. Jeg har krav på å få vite.
Merkelig nok blir jeg ikke opprørt av at jeg ikke vet. Jeg har det egentlig helt fint med at pappa tar vare på det som er mitt. Jeg trenger ikke vite. Akkurat nå skulle jeg ønske Mogens fortsatt var i live. Mogens er den personen jeg aller helst skulle snakket mer med.

Mogens – den mektige – den som vil ha makt.
Willifred – den som vil ha fred.
Constanze – den konstante, evige, Wictoria – den seiersrike.
Cecilia – den blinde.

Hun valgte Mogens, maktmannen. Hva om hun hadde valgt Willi, den fredsommelige? Da ville ikke jeg eksistert.
Hva ville jeg valgt?
Jeg ville sikkert valgt Mogens jeg også, og det irriterer meg.

– Hadde hun noen søsken?
– Nei, men hun hadde noen kusiner, og en fetter som flyttet til Frankrike.
– Det var han som kom og hentet?
– Nei. Det var en inngiftet onkel….  …det er en ting jeg må fortelle deg; din farmor hoppet utfor en trapp.
– Var det derfor hun døde?
– Ja. Mogens fortalte det da du var liten. Jeg visste det ikke før han fortalte det.
– Var det selvmord?
– Det er det ingen som vet. På dødsattesten står det hjerteattakk.
– Er du sikker på at du ikke vet hva som feilte henne? Kan du ikke ha hørt det en gang?
– Nei.
– Hvor bodde hun ?
– Mest på sykehuset.
– Jeg tenker på når hun fikk brevene fra denne Willi.
– Det aner jeg ikke. Antagelig i København. Det er noen bilder av henne i Tivoli. Har du ikke fått dem?
– Jeg har ikke sett så nøye. Er de i posen?

Pappa har rett. Bildene ligger i en konvolutt jeg ikke har sett. Det ligger noe mer i den også; et gammelt armbåndsur. Det er tungt. Det er enten platina eller hvitt gull. Det har ikke noe stempel. Rundt urskiven glinser det. Kan det være diamanter? Klokken har stoppet ti på halv tre. Hadde hun det på seg da hun hoppet? Hvorfor hoppet hun ned en trapp? Det må da være bedre løsninger dersom man ønsker å… eller kanskje hun ikke ønsket å dø… bare skade seg?
Bildene er i sort-hvitt. Farmor står foran porten til Tivoli og gjør seg til. På et annet bilde spiser hun is. Så har hun på seg en herrehatt og poserer som Chaplin mens hun holder en finger under nesen. Det er stempel på baksiden. Jebsen & Søns Fotogalleri. Og en dato: 3. juli 1936. Trettifire…da var hun treogtyve år. Det er sikkert de bildene Willi ikke likte.

Jeg skanner inn bildene og ser på dem i Photoshop. I et nærbilde ser jeg hvor like vi er hverandre. På en innskytelse legger jeg inn et bilde av meg selv fra da jeg var tjuetre og blir sittende og sammenligne dem. Vi kunne vært søsken, kanskje tvillinger. Mogens må ha sett det. Det er jeg helt overbevist om. Det var alltid meg han skulle rette på og skjenne på. Aldri Kissa. Det var alltid jeg som fikk oppmerksomhet. Langt mer enn jeg ville ha. Mogens øyensten…  det er rart hvordan ting plutselig faller på plass.  Jeg husker ham fra spisestuen. Vi hadde hatt stekt fisk til middag og jeg hadde ikke orket ikke spise opp alt jeg hadde forskynt meg med. Og som regelen var fikk man ikke gå fra bordet før alt var spist opp. Jeg har jo skrevet om det,  uten å forstå.

Jeg blir plutselig oppmerksom på at Mogens stirrer på meg. Har jeg smattet eller tygget med munnen åpen, eller har jeg sittet urolig og vridd meg slik jeg pleier? Jeg tenker det kommer en skyllebøtte og forbereder meg på det.
– Hva er det? Hvorfor ser du sånn på meg? Jeg er mett! Jeg orker ikke mer!
– La det bare stå. Jeg kom i tanker om noe… kom så går vi til kontoret mitt… jeg vil vise deg noe.
Jeg er betenkt. Mogens kan være veldig hyggelig, men han kan også bli veldig sint. Akkurat nå er han hyggelig, men hvis jeg sier noe feil… jeg blir stående ved siden av kontorstolen hans og frykte det verste.
– Ser du denne?
Han holder opp liten mønt.
– Ja.
– Det er en tikrone i gull. Den er veldig gammel. Den er fra Norge. Norge var en gang en del av Danmark, men da de ble eget landt så laget de denne.
– Mamma er fra Norge.
– Ja. Din mor er norsk. Det er henne jeg har fått den av. Og nå skal du få den av meg. Men først skal jeg vise seg noe, og det er en betingelse ved det.
– Hva da?
– Hvor gammel er du nå, Cecilia? Er du elleve?
– Ja.
– Da er du kanskje for stor til å sitte på fanget?
Han smiler. Jeg ser på fortennene hans. De er veldig ujevne i undermunnen. Den som står i midten stikker litt frem, og de på hver side er brune av tobakk.
– Nei. Jeg kan godt sitte på fanget ditt hvis du vil.
Han dreier stolen så jeg kan klatre opp. Jeg vet at han er syk, men jeg vet ikke hva som feiler ham. Pappa har sagt at det ikke kan smitte, så jeg er ikke redd for det. Jeg er bare engstelig for at han skal bli sint.
Han trekker ut skrivebordsskuffen og tar opp en liten glasskule.
– Vet du hva dette er?
– En glasskule?
– Det er en krystallkule. Den kan man se fremtiden i hvis man har de rette øynene.
– Er det sant?
– Det ved bare den der kan se.
– Kan du det?
– Nei, men din farmor kunne.
– Hva så hun?
– Det vet jeg ikke. Det sa hun aldri. Vil du ha den?
– Ja takk.
– Så skal du få den. Nå skal jeg ringe på fru Harring.
Å nei! Nå kommer det! Han har lurt meg i en felle. Jeg visste hun ville sladre!

Da jeg kom hjem fra skolen tok jeg en runde bak huset for å se om det var noen på stranden. Og så fikk jeg se fru Harring i kjøkkenhaven. Jeg tenkte på alle gangene hun hadde låst meg ute og bestemte meg for å gjøre henne et pek. Uten at hun så meg listet jeg meg inn kjøkkendøren og låste den fra innsiden. Så løp jeg gjennom hallen og gikk ut hoveddøren og ned i haven hvor jeg gjemte meg bak buskene så jeg kunne se henne uten at hun så meg. Og det var som jeg tenkte, hun hadde ikke nøkkel. Hun stod der med det grønne plastfatet hun alltid brukte når hun hentet grønnsaker og røsket i døren. Mogens sov alltid middag da jeg kom fra skolen, så jeg visste at hun ikke turte å ringe på hoveddøren, for det var ingen andre hjemme. Jeg lot henne sitte på trappen i noen minutter før jeg listet meg rundt huset og lot som om jeg nettopp kom hjem fra skolen.
– Hei! Har du pause?
– Hvor kommer du fra?
– Fra skolen. Hvor ellers?
– Hvorfor kommer du den veien?
– Fordi jeg ville se om det var noen på stranden… hvorfor spør du?
– Fordi noen har låst døren bak meg!
– Å! Har du ikke nøkkel?
Jeg kjente at det frydet meg.
– Kanskje du vil at jeg skal låse deg inn?

Jeg er full av bange anelser da fru Harring kommer inn, men hun later som om hun ikke ser meg, og sier ingenting, bare bukker lett. Det er Mogens som snakker.
– Fru Harring, du vet de eggeglassene vi bruker til å servere andeegg i?
– Ja.
– Vil du være snill å hente et til Cecilia… et som er uten skår… det fineste du finner.
Hun bukker lett og forsvinner. Samvittigheten min har blitt svart iinnen hun kommer tilbake og plasserer eggeglasset på skrivebordet.
– Var det noe mer?
Jeg er nødt til å si det.
– Fru Harring?
Hun ser på meg med et profesjonelt nøytralt blikk.
– Ja, Cecilia, er det noe jeg kan gjøre for deg?
– Jeg vil bare si unnskyld.
– For hva?
– For at jeg låste døren.
– Jeg visste nok det var deg. Må jeg gå nå?
Jeg nikker. Er det antydningen til et smil hun gir meg?
Jeg liker å tro at hun smilte til meg den ene gangen. Jeg liker å tro at hun så meg. At hun så bak fasaden og så at det fantes en Cecilia som ikke bare var den forvorpne og bortskjemte drittungen hun trodde jeg var. At jeg var noe mer.
Hun har altså ikke sladret. Egentlig er jeg litt skuffet.
– Hva var det for noe? spør Mogens etter at hun har gått.
– Vi bare spøker litt med hverandre.
– Du kan ikke like fru Harring, kan du vel?
– Nei.
– Jeg er ikke blind selv om jeg er gammel. Vet du hva Cecilia betyr?
– Nei.
– Det betyr den blinde.
– Den blinde?
– Ja.
– Er jeg blind?
– Nei. Du er langt fra blind, Cecilia.

Det er vel alltid slik når man rekonstruerer minner; det blir lettere å minnes dersom man leter etter det positive. Mogens var ingen slem mann selv om han var streng. Det er lett for meg å si det nå… fordi det er lett for meg å se det nå… er det fordi jeg gjerne vil se det slik nå?

– Lotte er ikke her lenger. Slik er livet. Mennesker forsvinner. Snart er jeg også borte. Du vet det?
– Ja.
Han plasserer krystallkulen i det store eggeglasset og smiler.
– Nåh, hva syns du?
Det passer akkurat. Jeg ser på krystallkulen og forsøker å se om det skjer noe der inne. Det er et lite mønster som forandrer seg når jeg beveger på hodet. Ellers er det ingenting.
– Kan du se noe?
– Ja… det beveger seg.
– Der kan du se! Man må kunne se…det er ingenting som beveger seg når jeg ser på den.
– Du må snu på hodet når du ser på den, ellers er det ingenting som beveger seg.
– Jeg er altfor gammel til å sitte og virre med hodet. Folk ville tro jeg var gal… ta den du. Men vær forsiktig med den. Den har en sprekk så den tåler neppe å falle i gulvet. Og så er det denne. Her har jeg skrevet på baksiden slik at ingen skal kunne ta den fra deg.
Jeg leser på kortet som et stukket inn i plastomslaget som den lille mynten ligger i. ”Til Cecilia fra farfar. Gratulerer med tiårs-dagen. ”
– Det er grunn til at jeg vil gi deg dette. Forstår du det?
– Nej.
– Det er fordi du er min øyensten, Cecilia.
Han slipper meg plutselig ned fra fanget og husjer meg ut av kontoret.
– Såh! Nå må jeg arbeide…
Jeg kaster et blikk på ham fra gangen. Han sitter med albuene lent mot skrivebordet og hviler hodet i hendene. Hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg trodd han gråt.
Jeg fikk aldri vite hva betingelsen var. Jeg tror han sa det bare for at jeg skulle forstå at det var viktig. Jeg visste heller ikke hva en øyensten var. Jeg visste i det hele tatt svært lite. Betingelsen var kanskje at han en siste gang skulle få ha meg på fanget… det er det jeg liker å tro. Jeg håper han ikke ble skuffet. Kanskje han luktet på meg og kjente lukten av noe han savnet?

Herr Vennes likte kirsebærlikøren.
– Det var bra jeg ikke fikk mer i glasset ellers hadde jeg vel blitt på en snurr. Denne skal du ha all ære av.
– Det er farmoren til samboeren min som laget den. Det er hun som skal ha æren.
– Sier du det? Vel hun kan sine saker. Det får du hilse og si… så du har en samboer?
– Ja… vi er faktisk gift, når jeg tenker meg om. Vi giftes oss i februar.
– Ja, det vel litt sent å gratulere nå, nei, jeg får vel komme meg videre… så han ikke kommer hjem og blir sjalu.
Han ler for første gang. Jeg skjønner at han har lyst til å gå og spiller med.
– Jo, det er sikkert best… men, tusen takk, så lenge. Jeg vet ikke hva mer jeg kan si. Jeg vil jo gjerne betale deg for dette…
– Nei, det skal du ikke tenke på. Ja, ja, takk for meg… og denne Willifred…jeg har jo kikket litt på de andre brevene også, vel… noen er fra en annen herre. Litt senere. De er skrevet på tysk…under krigen… men det er et merkelig tysk… en herr Straffenberg eller noe…
– Het han Mogens!
– Ja. Det er riktig. Mogens von Starffen… eller von Stauffen …
– Er de på tysk?
– Et slags tysk, ja….
– Kanskje jeg skal se på dem selv… jeg kan jo litt tysk. De er fra farfar.
– Fra din farfar? Da burde jeg kanskje ha tatt dem først. Jeg kan jo se på dem i kveld, eller vil du kanskje helst at jeg lar være? De er kanskje private?
– Nei, på ingen måte. Jeg er bare kjempenysgjerrig.
– Men da ser jeg på dem i kveld og ringer deg i morgen… kanskje jeg kan få Magnus til å hjelpe meg, han er… nåja…jeg ser på dem i kveld og så ringer jeg deg i morgen. Det går nok fortest om jeg gjør det, selv om du sikkert er flink i tysk…

Kjære Stanzi.
Jeg har visst fått for vane å bringe deg dårlige nyheter. Det har vært brann på atelieret og alle mine bilder er blitt til aske. De eneste som fortsatt er intakt er det siste portrettet jeg tegnet av deg. Jeg hadde det helt tilfeldig hjemme den kvelden det brant. Kanskje det var en forutanelse som fikk meg til å ta det med hjem? Jeg vil selvfølgelig gjøre det ferdig som avtalt og komme til deg med det så fort det lar seg gjøre, men ettersom jeg nå ikke lenger har noe atelier kan det nok drøye litt.
(…)
Jeg reiser til Italia en stund for å bo hos noen venner som har startet et kunstnerkollektiv der i et gammelt slott langt fra folk. Du kjenner både Ralph og Yvette. De er begge der nå, og etter hva de skriver så er det allerede mange flere talentfulle malere der. De er nå tolv og det kommer stadig nye til. Det er akkurat det rette tidspunktet for meg å få litt klimaforandring. Du er selvsagt velkommen og du trenger slett ikke komme alene.
Det var fint å se deg igjen, og fint å få bekreftet at jeg ikke har vært alene om savnet. Det var synd det måtte bli så kort, men jeg forstår din situasjon. Jeg er ikke glad for det valget du har gjort, men jeg respekterer det og tror nok jeg ville gjort det samme om jeg var i dine sko. Hemmelighold kan i blant være det beste. Jeg legger ved min nye adresse slik at du vet hvor jeg er.
Til vi sees igjen,
din Willi.

– Mamma! Kom!
Shaya roper fra badet.
– Hva er det ?
– Jeg er stygg!
– Det er du da ikke!
– Jo. Se på håret mitt!
– Det er sånn det blir når du ikke børster det. Skal jeg børste det for deg?
– Yes.
– I kveld kommer Ian på besøk. Det blir vel hyggelig?
– Yes. Og Lita kommer også.
– Det gjør hun nok.
Shaya står på en taburett foran peilet mens jeg børster henne forsiktig. I blant ser vi på hverandre i speilet. Hun biter tennene sammen hver gang børsten møter motstand.
– Er det vondt?
– No.
-Har du lyst til å kjøre bilen til barnehagen i morgen?
Hun ler.
– Jeg kan ikke kjøre bil!
– Har du lyst til å lage matpakken din da? Da kan du lage hva du vil?
– No! Du skal lage den.
– Jaha… men du er jo så stor nå at du kan lage den selv… og en gang må man begynne.
– Jeg er ikke stor.
– Jo… jeg syns du er veldig stor… stor nok til å bestemme selv. Jeg gleder meg til at du skal lage middag til meg jeg nå… kanskje du skal lage middag til oss i kveld… og servere?
– Neeei! Jeg kan ikke lage middag. Det må du gjøre!
Vi ser på hverandre i speilet og smiler.
– Men er ikke du stor nok til å lage middag da? Egentlig er du vel stor nok til å børste håret ditt selv også.
– No.
– Nå er det lenge siden vi har målt deg. Kanskje du er over en meter lang?Nåvcer du endelig blitt så stor at jeg tror det er best du får litt mer å gjøre… vaske rommet ditt, skrelle gulrøtter, hente posten…
– Jeg rekker ikke opp til postkassen!
– Du får ta med deg en skammel. Da rekker du opp.
– Nå er du dum!
– Er jeg dum? Uff da? Det var jammen bra du sa det.
– Jeg er ikke voksen!
– Men du vil jo bestemme? Og da må du være voksen nok. For når man bestemmer så kan det skje noe som ikke er så fint hvis man bestemmer noe man ikke er voksen nok til å forstå. Ikke sant?
– Hva da?
– Mange ting. Nå har du fått bestemme at du ikke ville børste håret ditt. Var det så lurt syns du?
– No.
– Men du blir fin nå som jeg børster deg?
– Yes.
– Det var litt dumt å ikke børste håret, syns du ikke?
– Yes.
– Har du bestemt hva vil ha på deg i kveld?
– Den lilla.
– Men den er ikke ren.
– Vi kan vaske den.
– Løp og hent den da.

Jeg har blitt veldig oppmerksom på meg selv og noterer meg alle detaljer, som at jeg teller når jeg skjærer opp purre. Trettiseks tynne skiver. Hvorfor teller jeg? Jeg teller ofte skrittene mine når jeg går inni leiligheten. Jeg vet akkurat hvor mange trappetrinn det er opp til tredje etasje og hvor mange det er ned baktrappen til kjelleren.
Jeg teller omdreiningene når jeg skifter lyspære over kjøkkenbordet. Fem halve omdreiinger før den gamle løsner, og merkelig nok seks før den nye er på plass og begynner å lyse. Er det normalt? Har jeg alltid gjort det? Hva med alle de uvesentlige detaljene jeg alltid husker? Er det også normalt?
Jeg er glad Ian kommer til middag. Ian er den nye naboen vår som flyttet inn etter at Jannicke fikk jobb hos Sony TV i Mexico. Ian er datanerd og programmerer spill. Det blir fint å snakke med et normalt menneske.

Jeg blir glad om du sier hei når du har lest. Jeg trenger ingen dypsindige kommentarer. :)

 
 
 
 
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

29 Responses to Vet du hvem du er?

  1. avatar smultron says:

    Fascinerende lesing, jeg greide ikke å stoppe :)
    Det er spennende å finne ut mer om sine røtter. Hvordan levde de, hva tenkte de?





  2. avatar Breiflabben says:

    Herlig og spennende lesing Cecilia.
    Må være interessant å dykke ned i historien på den måten, finne ut hvor og hvem man kommer fra.

    Ha en fortsatt fin “sommerdag” :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det mest spennende er egentlig at jeg bare så vidt har begynt. Jeg forstår godt at det finnes folk som blir helt besatt av slektsgransking. Jeg må passe på at jeg ikke blir det selv
      Sommeren trenger ikke anførstelstegn her i Oslo. Det er 24 grader i skyggen.
      Håper du også har en fin dag. :)





      • avatar Breiflabben says:

        Sommerdagen i anførselstegn var mest ment om faktisk dette er sommeren vi får. Her på Vestlandet kan det godt skje skjønner du 😉
        Ellers så kan jeg opplyse deg om at på min mors side så har vi sikre slektsledd tilbake til 1630 og vi har også et buemerke i familien som kommer fra Andebu i Vestfold.





  3. avatar sirenia says:

    Hei, lest og nytt :)
    Dypdykk i slektshistorien er spennende, den ene grenen(besteforeldre) min står i en slektsbok fra Østfold, den andre er herfra og kystkulturen, de to andre har vi mye moro med fordi det ligger noen blå spekulasjoner der :)
    For å forstå seg selv, pluss og minus, kan slike dypdykk fortelle adskillig :)
    Jeg tror blodets kraft er større enn de fleste tror :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror arv er viktig og danner selve grunnlaget for hvordan man senere påvirkes av miljøet. Noe kan man aldri lære. Det er nødt til å ligge i genene. Og det er dette som gjør det så spennende. Jeg har fått blod på tann og skal fortsette å grave. Jeg skal sjekke linken din litt senere. :)





  4. avatar Marthon says:

    Spennende lesning!

    Det er fascinerende med slektsforskning. Og her har du virkelig fått noen fargerike historier og mysterier i fanget.

    Hvis datoen for vernisagen som nevnes, lørdag sjette november, er riktig, må året ha vært 1937. Det er det eneste året på tredvetallet at sjette november falt på en lørdag. Det finnes sikkert også andre spor du kan bruke for å finne ut mer (men du har sikkert anonymisert litt – leserne dine får vel ikke vite alt).

    Da jeg leste ”Håper du er leget og at det ikke blir vanskelig for deg å få barn senere.” osv. tenkte jeg ikke på abort, men på livsstilssykdommer blant bohemer. Men det var sikkert en feiltolkning på sviktende grunnlag, og du vet sikkert mer enn det du gjengir her.

    ”Hvorfor finnes det ingen slektskrønike?”

    Hva er en slekt? De som har samme etternavn? De som stammer fra samme person? De som er forfedrene til én bestemt person, f.eks. deg? Slekter brer seg jo utover i alle retninger til du mister oversikten. Bakover blir det 2, 4, 8, 16, 32, 64 … personer å finne identiteten til. Når man kommer til tipp-tipp-tipp, eller noe slikt, på begynnelsen av attenhundretallet, bør man ha klart å hekte minst én av disse inn på en stor gård eller en rik/halvadelig slekt eller noe slikt, ellers fortaper alt seg i Olsøn og Nilsøn og Hansdatter og pur anonymitet.

    Og om man selv, foreldrene eller besteforeldrene, har et fint etternavn og en fin stamtavle, er man da MER i slekt med den tipp-tipp-tipp-oldefaren som hadde dette etternavnet, enn de 63 andre tipp-tipp-tipp-oldeforeldrene som ikke hadde dette navnet? Mange slektsforskere liker å tro det.

    Det ligger jo også en viss selvtilfredsstillelse i å tegne opp et svært anehjul med seg selv i midten som utviklingens endelige resultat. Alle disse menneskene som på grunn av strategiske allianser eller tilfeldigheter kom sammen og hygget seg i sengehalmen, de MÅTTE faktisk møtes for at JEG skulle havne HER – midt i sentrum, sier man til seg selv. Og så klarer vi aldri å fatte alle de andre relasjonene disse menneskene inngikk i, ikke en gang alle dimensjonene – og hvor mange andre mennesker disse menneskene er i like nær eller nærmere slekt med … (f.eks. en du gikk forbi på gata i går).

    For hver nye generasjon må krøniken skrives på nytt, ellers blir nyttigheten halvert. Svaret er nok at hvis du vil ha en virkelig nyttig slektskrønike som sier noe om ditt opphav, må du (og kanskje broren din?), skrive den selv …





    • avatar Cecilia says:

      Takk ☺
      Nå er dette en svært konsentrert versjon, og jeg vet absolutt en del mer enn det jeg gjengir her. Jeg har over tyve brev totalt, bl.a. fire spennende brev fra en dansk kunststudent som faktisk lever ennå.

      Jeg har begynt så smått å få en forståelse av min farmor. Hun har alltid vært den mytiske skikkelsen som jeg aldri har visst noe om, og nå viser det seg at hun virkelig har en historie det er verdt å grave i. Og det skumle er at jeg har så mye etter henne. Jeg skulle ønske hun hadde hatt den samme skrivetrangen som jeg har, men hun nøyde seg med å male, samt å skrive noen korte pianostykker.

      Man må begynne et sted. Selvsagt er det ikke bare èn slekt, men det er vel slik som du er inne på at man fatter mest interesse for den delen av slekten som man deler slektsnavn med. Jeg skal forsøke å gå begge veier, men akkurat nå handler det om farmor og farfar. Det jeg skriver nå blir vel en slags slekstkrønike? Egentlig er det en veldig god ide å gjøre det helt bevisst. Der satt du meg på en ide ☺ Det kan jo tenkes at jeg eller broren min klarer å produsere avkom. Jeg har egentlig størst forhåpninger til ham akkurat nå. Hvis ingen av oss klarer det så dør slekten ut med oss. Det er en skummel tanke.

      Lørdag sjette november er autentisk. Det passer bra at det er i 1937. Jeg har også en referanse til Max Euwe , som jeg har utelatt i teksten min. Euwe spilte sjakk i Haag det året og det var visst veldig populært at han vant kampen. Jeg har sjekket Euwe på nettet og det stemmer at det var i 1937. Euwe ble verdensmester.
      Jeg har forresten også fått en mail i formiddag som forklarer at stedet som er kalt Ratwalk i virkeligheten heter Katwelk og ligger like ved Haag. Det fortsatt et yndet utfartssted.

      Disse brevene etter farmor har egentlig avsporet meg og fått meg til å glemme det opprinnelige prosjektet mitt. Jeg har fått noen spor å følge og de gamle dagbøkene mine har jeg helt glemt. Jeg vil tilbake til dem nå og la slektsgranskingen ligge litt.





      • avatar Marthon says:

        Forresten:
        I virkeligheten er vel ikke Ratwalk “Katwelk”, men Katwijk (aan Zee), som ligger litt nord for Den Haag, som i virkeligheten også kalles ‘s-Gravenhage, i Holland, som i virkeligheten ikke er et land, men to provinser i Nederland, hvor enkelte av Coffee Shop-ene i virkeligheten ikke en gang har kaffe, ølet i virkeligheten ofte blir solgt i todesiliters melkeglass, og det oppfattes som helt normalt å spise kakepynt på brødskiva.





        • avatar cecilia says:

          Jeg har ikke sjekket. Jeg bare regnet med at det var riktig da jeg ble korrigert. Og nå blir jeg korrigert igjen. Så da får jeg vel sjekke selv så jeg er sikker.

          Er det ikke normalt å spise kakepynt på brødskiva her i Norge?





          • avatar Marthon says:

            Jeg tror nordmenn som har prøvd å spise kakepynt på brødskiva, har fått smekk på fingrene av mamma og pappa og sluttet med det. En vanlig tilleggsstraff har vært å bli tvunget til å spise sjokoladekake med makrell i tomat på.
            Men nederlenderne hadde altså litt dårlig med mat under krigen, og i nødens stund la de seg til en del uvaner – som å røske opp tulipaner og spise løkene til middag. I Frankrike har kongelige tradisjonelt rådet allmuen til å spise kake når de har murret om brødmangel. I Nederland gikk man faktisk så langt i nødens stund at man til og med tok for seg av kakepynten!

            Om ikke den forklaringen er helt historisk korrekt, er de i alle fall veldig glade i ”hagelslag” [herlig ord, det uttales hachelslach] og ”muisjes” [som egentlig betyr ”små mus”].

            http://www.susteren.nu/home/wp-content/gallery/diversen/beschuit-muisjes-jongen.jpg

            http://4.bp.blogspot.com/_gkx2UjrbmMI/TUsbLkw0QDI/AAAAAAAAAzA/NDp3cK9MWRE/s640/hagelslag-girl.jpg

            Nederlendere ER generelt et gjennomført merkelig folkeslag. Men ganske renslige. F.eks. vasker de husene sine på utsiden også.

            Ja vel, ja vel, jeg SKAL prøve å ta meg sammen og ikke havne så langt ute på viddene …





            • avatar Cecilia says:

              Jeg liker viddene, så du skal IKKE ta deg sammen !

              Grunnen til at du ble moderert er enkel: Mer enn 1 link er normalt spam. Da må det modereres.

              Morsomme bilder! Særlig det siste.

              Tror du ikke man automatisk blir litt rare av å bo så lavt? Med en konstant overhengende fare for ufrivillig bad ville nok jeg også sørget for å få i meg en del kakepynt og tulipanløker. Særlig det siste. Sjelevandring er tingen dersom man higer etter udødelighet, så da er det jo smart å være fullstappet med tulipanløk hvis vannet kommer. Da jeg kan blomstre når jeg driver på land et sted i alpene .

              Jeg har konfrontert min mailvenn med Katwelk, men han har klokelig unnlatt å svare. Jeg fant det på kartet, og Geitost, som tydeligvis er lokalkjent, bekrefter jo også stedsnavnet. Så takk for det.
              Jeg gidder ikke redigere det inn. De som leser kommentarene må jo også få en belønning 😉
              Ellers vil jeg som nevnt la dette ligge litt. Jeg er langt inni mine romantiske sommerminner fra jeg var fjortis, og det kommer nok noen pinlige øyeblikk. Faktisk svært pinlige er jeg redd…. dersom jeg tør å legge dem ut …





  5. avatar Lilleyam says:

    Jeg koser meg når jeg leser her inne, alle historiene i en, måten du beskriver og fletter på. Om du noen gang utgir en bok, så er jeg sikker på at jeg vil elske å lese den :)





  6. avatar pefawe says:

    Interessant hvordan du klarer og fenge interessen for hva du skriver. det første jeg gjør hver dag på pc er om du har postet noe nytt innlegg:-)





  7. avatar MT says:

    Spennande Cecilia. Du skriv så levande. Vil gjerne lese vidare på denne historia di. Klem





    • avatar cecilia says:

      Det hjertet er fullt av renner munnen over med… er det ikke sånn ordspråker går? Hos meg kommer alt tytende ut. Hyggelig at du leser. Det kommer nok mer. Idag har jeg hentet en pakke fra pappa med en hel mengde gamle bilder :)





  8. avatar LeylaM says:

    Nydelig skrevet Cecilia. Jeg måtte bare lese ferdig..du skriver på en måte som får meg til å føle meg som en som står utenfor vinduet og kikker inn..:)

    Ha en fin uke, både du og Shaya :)





  9. avatar Geitost says:

    Hei Cecilia.

    Jeg har likt ditt innlegg veldig mye. Det er spennende å lese hvordan Willi skriver til Konstanze, og forestille hva slags historie står bak disse brevene. Men jeg lurer litt om de ikke er delvis mer av Herr Vennes sin stil, enn Willis egen. Stilen i over settelsen ligner så mye den gamle mannen selv, ifølg hvordan du beskrever ham. Jeg innrømmer at jeg er litt nysgerrig på hva Willi egentlig skrev på hollandsk.
    For øvrig, jeg også er nysgerrig på om du nektet å snakke om din nabo, foran en fremmed, fordi du var sjenert å utvise deg litt for mye privilegert for å være giftet med en så enestående mennesket ! Okei. Jeg ville egentlig ikke sendt en kommentar bare for å si noe så dumt. For jeg har faktisk noe morsomt å fortelle deg.

    Jeg hadde ingen særlig interesse for genealogi før jeg leste, ganske nylig, bloggen til en historiker som skrev om de hemmelige delene hun hadde avslørt i sin familie historie da hun søkte sporet til forsvunnet folk hun hadde hørt om fra sin ungdom.
    De arkivene hun har funnet, ikke bekreftet den familie romanen. Så begynte søket hennes å bli spennende, fordi hun måtte prøve å forestille seg hva som hadde skjedd gjennom hennes eldre familiemedlemmer, som de tenkte burde sløres.

    Denne lesningen gav meg idéen å grave litt rundt navnet til min mors familie. Det jeg hadde alltid hørt var at navnet hadde en fransk veldig edel opprinelse, noe var jeg litt skeptisk om, og ønsket gjerne å verifisere med hjelpet av nettet. Etter et lite søk, fant jeg endelig at alle mine aner fra denne siden av familien var bare enkle landboere som hadde forblitt mere en 400 år på et det samme område i Zuid-Holland, som ikke var bredere enn 50 km. Selvfølgelig hadde ingen av dem aldri vært faste gjester til det konglige bord av Louis XIV i Versailles !

    Jeg ville selvfølgelig ikke fortelle dette her, på kommentaren feltet ditt, om det ikke hadde noe å gjøre med deg.
    Det jeg mener er at min mor kommer også fra Zuid-Holland, og at jeg har også begynt å søke inn i hennes familie historie. For et par uker siden har jeg funnet at mine gamleste kjente forfedre er to menn som var født rundt 1280/1300 i et sted som kalles Lisse, som faktisk er omtrent 10 km borte fra Katwijk a/d Rijn. I Katwijk finnes fortsatt idag folk som har samme navn som mine gamle forfedre (“Van der Speck” og “van Vaterland”) og også navn til de andre mennene hvis døtre har giftet seg med deres etterslekt i løpet av tiden. Poenget er at, hvis din farmors forfedre også kommer fra dette område, så er det mest sannsynlig at, i løpet av 700 år, flere av våre respektive forfedre har truffet hverandre, og, hvem vet, giftet seg sammen.
    Jeg vet ikke om vi har en felles “dråpe blod”, men om det er tilfellen, så tenker jeg at du får vite at jeg ville sikkert ikke blitt skuffet av en slik oppdaglese. :)
    Jeg ønsker deg en god dag.





  10. avatar Cecilia says:

    Hei!
    Så hyggelig. Veldig spennende kommentar. Det hadde jo vært helt usannsynlig morsomt om vi var i slekt ☺ Men sjansene er nok veldig små.
    Min far har sendt meg en del gamle papirer og bilder. Farmors fødselsattest sier at hun er født i Haarlem, så jeg regner med at oldefar bodde i det området. Jeg vet også at min oldemor var fra København. Jeg har vært aktiv på nettet i et par dager nå, og funnet ut at akademiet i Haag er en av Europas eldste og mest anerkjente kunstakademier og har tiltrukket seg studenter fra et stort område. Jeg har også forsøkt å spore opp endel av navnene fra brevene. Jeg tror jeg har funnet en barnepike som er fra Langbroek, men det mest interessante er at jeg har funnet en dansk kunststudent som kjente min farmor, og han er fortsatt i live.
    Min farmor har også vært en del i Norge. Jeg har et bilde av farmor foran en statue av Roald Amundsen, og pappa har funnet ut at den står i Tromsø. Bildet må være tatt i midten eller slutten av førtitallet og om sommeren. Jeg har også funnet to bilder av farmor på skitur med en venninne, som min far mener er fra en noe senere periode, etter utseendet hennes å dømme. Min farmor var altså en del i Norge på 40 -50 tallet, men også tidligere, og pappa lurer på om min oldemor kanskje hadde både norske og danske aner, for han har funnet et festtelegram som helt tydelig er norsk og et studiofotografi som er signert Lie Jansen, Tromsø. Ingen av delene er dessverre datert, men han mener det må være fra rundt 1925 -30. Farmor er veldig ung. Jeg skal kanskje legge ut noen bilder senere.

    Det er interessant at du nevner språket i oversettelsen. Det merkelige er at jeg faktisk hører stemmen til Vennes når jeg leser oversettelsene. Det er som om han leser det for meg. Jeg har ikke tenkt over det før nå, men det er klart du har helt rett. Vennes er ingen oversetter i klassisk forstand. Han bruker selvfølgelig sitt eget språk. Jeg er har vært mest interessert i innholdet og ikke tenkt så mye over språket hans. Jeg skal ta et foto av et av brevene og legge ut når jeg får dem tilbake.
    Jeg hadde faktisk sporet opp en oversetter som heter de Vries og bor i Oslo, og hadde tenkt å ta kontakt med ham før jeg ble satt i kontakt med Vennes. Kanskje jeg skal gjøre det allikevel? Det hadde vært spennende å få dem oversatt av en som gjør sånt profesjonelt.

    Men jeg skal la dette prosjektet ligge litt nå og la pappa grave videre, for han har tydeligvis blitt smittet av interessen min og er like nysgjerrig på dette som meg. Dessuten har han hele kontoret til Mogens pakket ned i kasser på loftet, og der er det sikkert mange interessante papirer.
    At jeg plutselig fikk disse oversettelsene var egentlig veldig ubeleilig. Jeg er midt i transkribering og overføring av de eldste dagbøkene mine og må gjøre det ferdig først.

    Jeg forstod ikke helt dette med naboen jeg nektet å snakke om. Men du tenker kanskje på Siv?
    At Vennes lever i troen på at jeg har en mann syns jeg er helt på sin plass, dersom det er det du sikter til.
    Naboen, Ian, er forøvrig ganske nyinnflyttet og veldig hyggelig engelskmann. Som de fleste engelskmenn er han ikke så veldig flink til å lære språk, så vi har en avtale. Han snakker engelsk med Shaya og holder engelsken hennes ved like, og så snakker han norsk med meg, og vil at jeg korrigerer ham hver gang han sier noe som er feil. Dessuten har han adoptert katten til Jannicke, hun som bodde der før ham, og det er definitivt et pluss i Shayas øyne.

    Tusen takk for kommentar :)





    • avatar Geitost says:

      Hfff… Jaja, du gjettet godt, jeg mente sambo, og skrev nabo i stedet! Hvordan er det mulig, jeg aner ikke ! Unnskyld meg, uansett. Jeg skjønner nå at det bare er kjedelig at jeg ikke er naboen din : det finnes akkurat ikke noen her i nabolaget som ville korrigere meg når jeg skriver noe som er feil på norsk … :)

      Jeg sier “unnskyld meg”, men den dype grunnen at jeg ber for unnskyldinger er at jeg skrev denne kommnetaren overhodet fordi jeg har dårlig samvittighet at jeg ikke enda har sendt en kommentar til ditt innlegg “Semafor”. Jeg har gått rundt dette for dager, nesten uker nå (!), og jeg ikke klarer å gjøre noe relevant med det, tross jeg ser perfekt hva jeg ønsker å påpeke der inne for å diskutere (kanskje) med deg… og det er plagsomt !

      Kjenner du en litterær lek som heter “lipogram” ? Det består av å skrive en tekst uten å bruke en særlig bokstav. For eksempel, hvis du skaper en lipogram med “i”, så skal du skrive “God dag”, eller “Hallo”, i stedet for “Hei”. (Hmmm… et uttrykkelig eksempel, ikke sant ?). Den vanskeligste er selvfølgelig å forby seg å bruke de hyppigste bokstavene. Kan du innbille deg hvordan det føles å skrive en lipogram i “e” på norsk ? Kanskje skulle du en gang prøve det. Det er en fin følelse, både vanskelig og morsom. Og det er ofte en slik følelse jeg kjenner når jeg skriver en kommentar til dine blogger. Noe både vanskelig og morsomt…

      Tusen takk for din snill tilbakemelding. Jeg gleder meg med å lese det som følger neste.





      • avatar Cecilia says:

        Dårlig samvittighet for å ikke ha kommentert et innlegg hos meg er det siste du skal ha. Jeg er strålende fornøyd med de jeg får ☺
        Semafor er et innlegg jeg måtte snakke med min far om før jeg kunne poste. Jeg kunne ikke anonymisere det så mye som jeg vanligvis gjør, av grunner som vil bli mer åpenbare i noen senere innlegg, og jeg visste heller ikke om min mor hadde kjennskap til dette. Jeg mener selv dette innlegget er et nøkkelinnlegg for å bedre forstå en del av handlingene og tankene mine i ettertid. Mennesker døde rundt meg. En bror da jeg var fire, morfar da jeg var tretten, farfar da jeg var fjorten og en halvsøster rett etterpå. Jeg ble vant til begravelser og at mennesker rundt meg forsvant. Jeg klynget meg til tanken om at de hadde gått videre. At de var et annet sted og at jeg kom til å treffe dem igjen når jeg selv døde. Det trodde jeg om undulaten min også, selv om den på mirakuløst vis faktisk stod opp fra de døde en gang. Den andre gangen den døde var det imidlertid for alltid.

        Du må gjerne komme med spørsmål om Semafor selv om du tror jeg vil syns det er vanskelig. Jeg svarer på det jeg vil svare på. Går jeg rundt noen spørsmål så forstår du jo hvorfor .

        Lipogram er jeg ikke kjent med. Jeg tror jeg ikke finnes på norsk. Det blir understreket med rødt når jeg skriver ”lipogram” i Word, og stavekontrollen foreslår flyprogram, kilogram, lærprogram (hva er det?) og livorgan som mulige alternativer. Men jeg får tanker om Dogme95, en spesiell retning innen dansk film. Den skal visstnok være inspirert av en gruppe franske intellektuelle på sekstitallet som ville legge hindringer og restriksjoner på seg selv for å se hva de klarte å skape. Arnold Schønbergs tolvtoneteknikk (dodekafon) var jo også en slik intellektuell begrensning. Jeg srer egentlig alt dette som en slags intellektuell lek med en dypere underliggende hensikt: Man ikke bare handikapper seg selv; man setter også fokus på sin overlegenhet. For det blir selvfølgelig ikke underslått at man har pålagt seg selv disse restriksjonene. Snarere tvert i mot: Det blir et markedsføringsgrep. Dogmefilmene hadde nok ikke fått den samme interessen dersom dogmene ikke ble dyktig offentliggjort i forkant av premieren i Cannes. I ettertid spekuleres det jo litt om hvorvidt disse dogmene egentlig la noen restriksjoner på de to mest kjente av de fem dogmefilmene som ble laget, og det blir også påpekt at de begge bryter med sine egne pålagte restriksjoner gjennom å tilføre rekvisita som ikke naturlig finnes på location. Lipogram er vel noe av det samme?
        Ja , ja. Det ble en av mine mange digresjoner, men så var jo lipogram også en digresjon fra din side … så den kan vel forsvares?
        Men svaret er altså nei. Jeg har ikke forsøkt å skrive lipogram.
        Jeg har akkurat slått det opp på nettet, og ser at det foreligger en del romaner som er skrevet på den måten. I utgangspunktet antar jeg at disse romanene er mest kjent nettopp på grunn av denne restriksjonen, og at de neppe ville blitt så kjent dersom restriksjonen hadde blitt hemmeligholdt.

        Jeg tror nok jeg først skal lære meg å skrive ordentlig ved bruk av alle bokstavene før jeg begynner å handikappe meg selv på den måten, men som et eksperiment er det sikkert morsomt.
        Pangram: The quick brown fox jumps over the lazy dog. Alle bokstavene i det engelske alfabetet.
        Det hadde vært morsomt å konstruere en setning som inneholdt alle bokstavene i det norske alfabetet, men uten at noen ble gjentatt. Men det er kanskje allerede gjort…





  11. Lisens Lisens says:

    Fantastisk historie. AT du kan skrive og fenge har jeg sagt før :)
    Jeg har faktisk en stamtavle fra min fars side helt tilbake til 1100 tallet.
    En venninne av meg som kan litt om slektsgransking sa: hvorfor interesserer du deg ikke mer for din mors side.? Det må være mye mer spennende med en mormor som ble gitt bort til en annen familie fordi hennes egen ikke hadde råd til å ha henne.?
    Slektsgransking er stort sett noe pensjonister bryr seg om og jeg er det, men likevel av en eller annen grunn er det liksom ikke min greie.
    Men jeg forteller gjerne mine egne barnebarn fra min egen barndom.
    Kanskje jeg er egoist! :)





    • avatar Cecilia says:

      Slektsgransking er egentlig ganske spennende, men jeg syns sikkert det er mest interessant fordi det handler om en person som alltid har vært litt hemmelig for meg. Og at jeg nå begynner å forstå hvor mye jeg har etter henne, gjør det ekstra interessant.
      Jeg tror det er viktig å fortelle historien sin videre. Det finnes nok slektsgranskere over hele verden som mer enn gjerne skulle hatt dagbøkene til forfedrene sine tilgjengelig.
      Hyggelig at du er innom med en kommentar :)





  12. Enig med Leyla over her et eller annet sted, man føler noen ganger at man kikker inn i noe her…det lever på en måte når du skriver:)

    Ingens tanker ligger i datalagringsarkivene. Derfor kan man vente med å granske kirkebøker fra sekstenhundretallet til man blir pensjonist. Det er mye viktigere å snakke med de gamle i slekta først når man skal slektsgranske….men jeg er visst ikke så flink til det selv når jeg tenker etter..

    Lykke til med å nøste opp trådene 😉





    • avatar Cecilia says:

      Jeg er helt enig i at det er best å snakke med de gamle. men når de er borte så er det for sent. De fleste mister nok besteforeldrene sine før de er tyve, og dessverre er det ikke alltid man innser at det er viktig å høre deres historie før det er for sent. For min del er det først nå jeg innser hva jeg har gått glipp av, for jeg tror nok at besteforeldrene mine også visste mye om sine foreldre og kanskje også om leddene før. Det er foreldregenerasjonen min som har vokst opp med et vell av passiviserende underholdningstilbud og heller sett TV og hørt på radio enn å snakke sammen slik mennesker gjorde tidligere. Mye historie har nok gått tapt på grunn av det. At stadig fler på min alder velger å droppe tv-tittingen tror jeg er et sunt tegn. (Selv har jeg faktisk ikke sett annet enn barne-tv siden jul, men jeg skal sikkert se på Grand Prix. Det er en tradisjon jeg har med meg fra jeg var liten. )
      Å avsette tid til å snakke sammen og fortelle hverandre om opplevelsene våre, tror jeg fler og fler kommer til å se betydningen av etter hvert. Kanskje nettopp fordi vi lever i et stadig strengere overvåkningssamfunn hvor alt bortsett fra tankene våre blir lagret, tror jeg hvilke tanker og hvilken motivasjon som ligger bak handlingene våre kommer til å bli noe vi syns det er viktigere å formidle.
      Tusen takk for fin kommentar :)





Leave a Reply to sirenia Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *