Min holografiske sjel.

Den globale oppvarmingen

har tatt en liten pause på Valkyrie Plass og en lokal istid har kommet feiende med snø i luften en tidlig maimorgen. Folk frykter fremtiden, leser jeg tilfeldig. Hvordan skal det gå når vi får støyende luftfarkoster farende over hodene våre? Joda, folk er opptatt av slikt. Farende folk vil ikke lenger ta landeveien fatt. De vil fly, og lande, og fly og lande.; omtrent som fugler, skal vi tro en elektrisk herre ved navn Arngrèn.

Hvordan var det igjen..: Havde jei vinger så ville jei fly. Over di høie bjerge?
Høie Bjerge… hm…jeg får assosiasjoner til en stortingspolitiker fra dalstroka innenfor de aller innerste dalstroka. Et sted som har vært isolert siden senmiddelalderen og hvor tiden stoppet da kristendommen ble innført i 1963. La oss spørre ham:
– Hva tenker du om flyvende biler, stortingsrepresentant Høye Bjerge fra Homansbyen?
– Nei.. einkvilken fyrar intet utan flamme.
– Se det an, mener du?
– Å nei. Huttom kjemma som ein blåst! Og det vil no knappast vyrde pratandes blant fea!
– Tror du virkelig det støyer så mye?
– Brått yvi berget, kva slags farkost dundra? Besta kjemma håret fyrre det lausnar i hatten! Fart på storkar kjänns, så sjöldau mann ur grava stend!
– Snakker du om påsken nå?
– Kvett?
– Akkurat. Takk for klar tale, stortingspolitiker Høie Berge.

Min far har fortalt meg at det ikke kom fjernsynsapparat inn i barndomshjemmet før i 1974. Da hadde selv sognepresten fått fjernsynsapparat, så da ble det litt vanskelig for farfar å protestere. Fjernsyn ble på den tiden nemlig ansett for å kunne virke fordervende og skadelig, men det hjalp godt at fikk et godt dansk navn. Televisjon hørtes nok mer ukristelig ut enn fjærnsyn… og når selv sognepresten hadde det… ja, da ble det jo noe nærmest sakralt over synet…
Min farfar fikk aldri se Big Brother i Paradise Hotel. Han døde uten å vite hva internet var … og uten noen som helst tanker om at hans søte lille sønnedatter bare noen timer tidligere hadde sett nærbilder av oljeglinsende kjønnsorganer i bevegelse.
Nei, fremtiden er oppskrytt! Det tror jeg.
Når disse farkostene en gang kommer i drift er det siste vi trenger å bekymre oss om at vi skal få dem i hatten. Om tyve år lever vi nemlig livet vårt på internet og har ikke lenger noe behov for å bevege oss utendørs. Selv begravelsen foregår på på internet. Hologrammene får kropp og …sjel? Ikke utenkelig. En slags elektrisk sjel… det er vel det vi egentlig har allerede? Sjel kommer som plugin i WordPress versjon 14.1.6, som også kommer som implantat. Da blogger man hvor som helst, enten man vil det eller ikke. Se min kjole… den er rød, og ligger der borte på sofaen…
Om litt kan vi ha safe cybersex med Madonna og Marit Larsen samtidig…hvem bryr seg vel da om at en eller annen geriatrisk hippie farer over himmelen i 1500 km/t? Stakkars! Hver sin lyst tenker vi og tar en pille. Indrefilet med gratinerte… Nam…

Adspredelse er viktig.

Jeg er i flukt… bakover.
Fremtiden får seile sin egen sjø for øyeblikket.
Det er vanskelig å bli konfrontert med seg selv, og det er akkurat det som skjer når jeg nå gjennomgår tre års dagbøker fra oppveksten.  Å trekke essensen ut av dem er umulig, det må bli alt eller ingenting. Og jeg oppdager at jeg hadde minner den gang også. Minner jeg har glemt nå, men som er beskrevet i de gamle dagbøkene mine. Evnen, eller trangen, til å digregere var like stor den gangen som nå. Hva med alt jeg ikke lenger husker men som jeg kan lese om nå? Hvor sant blir det om jeg nå får det tilbake som en beskrivelse av et minne jeg ikke lenger har? Hva blir minnet da?
Jeg vil med sikkerhet komme tilbake til oppveksten min i fremtidige innlegg.
Jeg har lagt ut noen illustrasjoner og litt tekst på en egen side. Her.
Det ene er en gammel illustrasjon, et bilde av barndomshjemmet, samt oversiktskart og planløsning som jeg har laget nå. Dette er laget for dagboken min, men det kunne jo tenkes at noen hadde glede av å se det. Jeg har lagt det på en egen side, for det kan være ok å ha det som en lett tilgjengelig referanse… altså for de som måtte bry seg om slikt…

Og nå har jeg adspredt meg litt og er klar til å fortsette der jeg slapp…

O, havde jeg Vinger, og var jeg en Fugl,
Da flyve jeg vilde og bygge i Skjul,
Hvor Lyng gav Ly!
Ja, bygge min Rede
Paa vildende Hede,
Langt borte fra Bulder og Gny.

Gjengitt med tillatelse fra
Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872) ´s holografiske sjel.

Ønsker all en feiende flott dag!

 
 
 
 
This entry was posted in Skriblerier and tagged . Bookmark the permalink.

30 Responses to Min holografiske sjel.

  1. avatar Breiflabben says:

    Skal prøve å følge med på din oppvekst Cecilia :-)

    En flott dag til deg og.





    • avatar Cecilia says:

      Hei!
      Hyggelig at du er innom :)

      I ledige stunder kan du gjerne begynne her:
      http://cecilia.bloghog.no/2011/04/22/semafor-2/

      Døden var en gjenganger i livet mitt under oppveksten. Jeg mistet den ene broren min, halvsøsteren min, farfar, mormor og morfar, alle før jeg var femten. Det ble en uforløst sorgprosess i alle tilfellene. Det er først nå, mens jeg overfører de gamle dagbøkene mine til nytt format, at jeg begynner å skjønne litt av handlingene mine og forstår hvorfor jeg stadig har hatt en redsel for knytte meg for nært til mennesker. Bekjentskap fremfor venner, korte forhold, nototrisk utro, likeglad. Det er kanskje essensen av meg. De få gangene jeg har knyttet meg til noen har de blitt borte for alltid. Slikt setter spor, selv om man ikke er klar over det selv.
      Oppveksten min handler om læring med en litt for bratt kurve. Jeg må ha vært et helvete å ha i hus, og det plager meg. Jeg har lurt på hvorfor jeg fikk lov å oppføre meg som jeg gjorde, og svaret på det begynner endelig å demre; det ligger i historien om min farmor. Min farmor som jeg aldri traff, men som jeg nå forstår at jeg har arvet mye etter.





  2. avatar Marthon says:

    Tja … her flyr vi høyt og langt ut på heden, ser jeg. Selv på en helt alminnelig torsdag. Har du bare rusa deg på deg selv eller har du adspredt deg med bajer, snaps og hallusinogener i tillegg på morgenkvisten – sånn for å varme opp til bloggskrivingen?

    Jeg visste sannelig ikke at Homansbyen var så isolert! Og er du sikker på at denne stortingsrepr. Høie Bjerge faktisk er innvandrer fra dalstroka innafor (eller dalstroka innafor der att)? Ut fra navnet, og bopelen i Homansbyen, høres han ut som en distingvert, eldre grosserer eller rentenist som bekjenner seg til riksmål og Høire, og mer enn gjerne ikler seg tweed og røker pipe når han oppholder seg på hytta ved Hallingskarvet … mens dialekten muligens peker mot at han kan være den ukjente halvbroren til Hallstein Bronskimlet d.a.y., som har vært en del på Harry-handel hos Söta Bror.

    Denne Grundtvig er visst et allestedsnærværende ikon i dansk kultur. Han figurerte i alle fall mye både i julekalenderen NRK sendte i fjor – ”Pagten” – som foregikk i NFS Grundtvigs barndomstrakter i Thyregod ved Vejle, og i ”De måske egnede” som jeg leste før påske, som tidligere nevnt. Jeg tror kanskje du ville like den. Men slikt skal man jo ikke si.

    Bra at kvalitetsstempelet ditt ser ut til å være tilbake nå.





    • avatar Cecilia says:

      Ingen schnapps eller bajer. Jeg er en tørrlagt pike for tiden. Hallusinogener produserer jeg internt etter behov. Det er vel heller omvendt, at jeg bruker bloggskrivingen som oppvarming og adspredelse… for å nullstille meg når jeg blir for dyptpløyende i min oppveksts misererer og begynner å lete etter ting som ikke finnes.
      Homannsbyen har vært isolert lenge. Det eneste som finnes av intelligent liv i Homannsbyen er tilreisende fra Sørumsand og Dulpetorpet (uttales delpeterpet), samt importerte svensker som står bak disken på Horgans og lytter med påtatt interessert blikk til blåste berter og bråkjekke snørrvalper.
      Og nå har russen våknet og blåser på seg tinnitus med blikk-fløytene sine.
      Jeg har tenkt å lære meg nynorsk, men det får vente.

      Grundtvig er en bastion. Jeg vet ikke om det finnes noen tilsvarende i Norge.
      Jeg skal lese De Måske Egnede. Jeg har sjekket litt på nettet etter forrige gang vi snakket om den, og den blev altså utgitt på nytt 2006. Det var da jeg fikk den.

      Jeg hadde tenkt at denne bloggen skulle være rølpebloggen min, men vgb lever på kunstig åndedrett og intravenøst, så poenget med å blogge der har falt bort. Derfor har jeg redesignet denne bloggen og registrert meg for 12 måneder her. Dette blir hovedbloggen min. På FL er det spennende å være, så jeg fortsetter nok der også, men mest med litterære tekster.

      Så: Seglet er tilbake. :)





      • avatar Marthon says:

        Er det din kone som er streng og har satt deg på vannvogna?

        Det er jo ikke så lett for dagens kvinner, selvfølgelig. De moderne truseinnleggene suger jo så effektivt at kvinnene blir tørre i halsen, og da er det jo bare så alt for lett å gripe til alkoholholdige tørsteslukkere, noe tilgjengelig statistikk over unge, norske kvinners alkoholkonsum viser med all tydelighet.
        :-)

        Jeg er enig i at virkeligheten blir atskillig mer spennende når man har evne til å fokusere på dens iboende surrealistiske sider.
        :-)

        ”Vi skriv det vi leve, and we live the Hemingway” – synger Tre Små Kinesere. Jeg skjønner du er i gang med tung, tung selvransakelse og psykoanalyse av oppveksten.

        Sånn bortsett fra at jeg generelt liker å vandre rundt på slike steder og se på arkitekturen, har jeg tre assosiasjoner/digresjoner mht. Homansbyen:
        1) En hattefest i et kollektiv i Josefines gate 20 (som den gangen nærmest sto til nedfalls, men nettopp var blitt kjøpt opp av Thon) en gang på midten av nittitallet (altså mens jeg selv sikkert passet inn i snørrvalp-kategorien din). Jeg husker den fordi jeg gjorde meg den erfaringen at kombinasjonen av en kvart boks Fudge i håret og en klam hatt ga meg tidenes bad hair-kveld da jeg etter hvert følte behov for å ta den av. Jeg skal ikke påstå at dette beviser at jeg hevet intelligensen i området.
        2) Et par middager på ”To rom og kjøkken” i Josefines gate 23, hvor en bekjent av meg jobbet som kokk. De hadde åpent kjøkken og hvite, blanke flis på veggene (litt som på et offentlig toalett). Akustisk sett var dette en katastrofe, for all skramlingen fra kjøkkenet ble kastet veggimellom, slik at det var et konstant, øredøvende spetakkel der som gjorde at alle tilløp til samtaler der stort sett begrenset seg til ”Hæ!”.
        3) En bekjent som hevder å ha vokst opp i Josefines gate, men likevel snakker nynorsk (litt sånn som i Fjernsynsteateret i gamle dager). Dette kan selvfølgelig være en naturlig konsekvens av at foreldrene valgte å kalle ham Tollef, eller av at han generelt er mer enn normalt eksentrisk.

        Nynorsk lærer man av å lese og høre. Men dersom nynorsk-kunnskapene ligger på et så lavt plan at dette hindrer deg i å nyte f.eks. Jakob Sande (dikt og ikke minst noveller) og Ragnar Hovland, snakker vi om en alvorlig litterær funksjonshemning. :-)

        Vi har nok ikke en sånne bastioner som Grundtvig i Norge (bortsett fra at han også har vært en viktig person her – ikke minst for folkehøyskolene). Hvis man slår sammen Wergeland, Bjørnson, Nansen og Gerhardsen, får man kanskje litt av det samme.

        Jeg vet ikke helt om du klarer å være rølpete på en troverdig måte, Cecilia. (Jeg mener forresten å erindre at noe slikt, samt nedoversnobbing osv., er blitt diskutert tidligere). Så lenge du stadig insisterer på å trekke inn Theatercafeen, operaer, Barca Velha, Cohiba, Stephen Hawking, godseiendommer, reposer og meglere osv. blir det bare ikke helt på nivå med Charter-Svein, Paradise Hotel og Galgeberg Corner.

        Vgb gjennomlever vel sine siste krampetrekninger. Ikke desto mindre har du jo, irooooonisk nok, nettopp satt kommentarrekord. Jeg tror nok forresten ikke det er norsk-kunnskapene det skorter mest på hos denne hjerneforskeren som har øst ut sine visdomsord over vgb-bloggen din.

        Hvis du leser ”De måske egnede”, kan du få som utfordring å finne en bedre norsk tittel enn ”De få utvalgte”. (”De som er på grensen”???)
        Jeg er lekdommer i retten et par-tre ganger i året. Da møter jeg nettopp folk som bare KANSKJE er egnet – som sjåfører, foreldre og samfunnsborgere på andre områder. Skadeskutte mennesker som i større eller mindre grad prøver å holde seg i lodd og vater selv om planet de står på, er skrått, som selvmedisinerer seg for å holde angsten og fortvilelsen på avstand, og detter setter seg bak rattet – eller truer og slår. De som samfunnet kanskje kan og bør bruke ressurser på å prøve å redde og få inn igjen i folden, kanskje bør straffe til skrekk og advarsel for andre, og kanskje bør isolere og gjemme vekk så de ikke får gjort skade på en stund.
        Sist gang var det en sak hvor bakgrunnen var barnemishandling og barnevernsbarn i tre generasjoner. Det skapte mange interessante diskusjoner og tanker om oppvekst, egnethet, forbrytelse, straff, konsekvenser, arv, onde sirkler – og hva som egentlig gavner gjerningspersonen, ofrene og samfunnet.
        Det er stadig behov for lekdommere, og dersom du en dag skulle finne ut at du ikke klarer å suge nok inspirasjon fra eget bryst, og kan tenke deg å få litt innsyn i erfaringene til mennesker som er i en helt annen livssituasjon, er det et tips.
        Bare ring Tinghuset og spør … (Du skal ikke gjøre noe annet enn å representere den alminnelige rettsoppfatning, og det forventes ikke jus-kunnskaper.)





        • avatar Cecilia says:

          Neida, min kone har ingenting med min selvvalgte hvite periode å gjøre. Det er mest det at jeg er redd for å ikke være edru når jeg skal kjøre gullet i barnehaven, for åpner jeg først en flaske vin så er det så lett å drikke hele, og det er skummelt. Jeg må passe meg litt, for alkoholaffiniteten min er altfor stor. Så for tiden lar jeg vinflaskene samle støv. Men en ørliten Glenmorangie rundt midnatt, skal det nok bli i helgen, og kanskje sågar en Capone (en slags parfymert sigarillo som ikke er noe for barske mannfolk med hår i nesa)

          Tung selvransakelse er litt overdrevet, men det dukker opp ting som setter lys på enkelte aspekter ved oppveksten min, blant annet begynner jeg å få et innblikk i farmors historie. Jeg mistet alle besteforeldrene mine innen jeg var femten og vet alt for lite om dem. Farmor traff jeg aldri. Hun døde i 1961. Merkelig nok har jeg levd i en tro om at hun døde da jeg var liten. Jeg aner ikke hvor det kommer fra. Jeg har fått tilbake noen av brevene henne som en vennlig pensjonert hobbylingvist, herr Vennes, har vært så elskverdig å oversette for meg . De var skrevet på hollandsk, og der må jeg innrømme at jeg har et hull i min kunnskap. Min farmor var av Tysk – Hollandsk opprinnelse. Hun snakket tysk, hollandsk, engelsk og dansk flytende, i følge min far, og så har jeg fått vite at hun faktisk ikke het Vicky, som jeg alltid har trodd. Hun het Victoria til mellomnavn og det var bare Mogens som kalte henne Vicky. Men brevvennen hennes kaller henne Stanzi i brevene, en kortvariant av Constanze, Så da kan jeg begynne slektsgranskingen med et helt annet utgangspunkt. Men det kommer nok et innlegg om dette, så jeg skal ikke si for mye her.

          To rom og kjøkken… det høres ut som om det er der Nobilis ligger i dag. En hyggelig liten vestkantbule med utendørs røkesalong og celebre gjester i alle farger. Jeg har ikke spist inne, så jeg aner ikke noe om støynivået det, men det er fortsatt åpen kjøkkenløsning og lett minimalistisk møblering. Det er en stund siden jeg var der nå… kanskje på tide med en ny visitt.
          Egentlig er det på tide å ta seg en tur ut. Den premierefesten jeg var på forrige onsdag var ikke så spennende, selv om regissøren var en kjekk ung mann med litt mer mellom ørene enn de fleste på hans alder (26). Han hadde med seg sin gravide kone, så jeg nøyde meg med å si jeg syns filmen var fin. Så jo, en tur på byen er absolutt på tide. Jeg trenger å treffe noen normale mennesker som har normale tanker og bena på bakken. Ellers blir jeg bare surrende rundt i mitt eget tåkehav, og det er ikke sunt for forstanden, har jeg latt meg fortelle. Men barnevakt… det er ikke så lett bestandig når vennekretsen er eng og opptatt med sitt.
          Ellers savner jeg min kone. Lange telefonsamtaler kompenserer ikke for fysisk kontakt, og nå som jeg plutselig har blitt så trofast er det kun av ren forplatningstrang jeg kan tenke meg å gå til sengs med noen andre. Selv om jeg altså har lov… noe som også plager meg litt, for da har vel hun også lov… sukk.

          Straff og nytten av straff er interessante spørsmål. Jeg er mest for en alvorlig skjennepreken, eller rettere sagt, en alvorlig samtale med skadeskutte sjeler som i desperasjon og fortvilelse tyr til sentralstimulerende og begår handlinger de senere angrer på. Det nå da være mulig å hjelpe i stedet for å gjøre situasjonen enda vanskeligere gjennom å ta fra dem sertifikatet og gi dem en bot de ikke klarer å betale, for ikke å snakke om fengsling. Hva som gavner samfunnet? Er det ikke best å bare skyte dem?
          Nei. Jeg hadde nok ikke egnet meg som meddommer, dessuten er jeg dansk statsborger så muligheten er vel ikke til stede.
          Opps! Nå må jeg fyke i barnehaven. Du får dette uredigert :)





          • avatar Marthon says:

            Det kom et lite lysglimt, og så plutselig sto skikkelsen midt i rommet, rett ved siden av skrivebordet.
            – Vær hilset, du som har fått nåde! Jeg er Gabriel.
            Cecilia skvatt til. Var det slik det var å bli oppringt? Hun hadde hentet iHolophonen i butikken for bare et par timer siden, og det var først nå hun skjønte hvor livaktige disse hologrammene kunne se ut. Hun hadde ikke akkurat regnet med besøk av fremmede heller, så selv om hun visste at hologrammer ikke kunne se noe, at de bare var et tredimensjonalt bilde som ble projisert ut fra dingsen på skrivebordet foran henne, og at det først var når hun touchet displayet og trykket på Hologram-ikonet at hennes hologram ble synlig for oppringeren, følte hun seg litt overrumplet. Det VAR nesten som om det sto et menneske der. Og det var nesten som om han så rett på henne, selv om hun beveget litt på hodet. Det var bare så vidt hun kunne se veggen gjennom kroppen og klærne hans, og så var han kanskje litt uskarp i konturene, litt som om han var opplyst fra baksiden.
            Cecilia tok seg sammen, og sa høflig, men bestemt, inn i iHolophonen:
            – Beklager, jeg tror ikke vi kjenner hverandre. Jeg er CECILIA, jeg tror du har ringt feil.
            Men mannen sa:
            – Frykt ikke, Cecilia! For du har funnet nåde hos Gud.
            – Jeg kjenner ingen Gabriel, og hvis du er mormon eller Jehovas vitne, passer det ikke så bra akkurat nå. Jeg venter på en oppringning fra kjæresten min.
            Som hun savnet Siv! Lange telefonsamtaler kompenserte ikke for fysisk kontakt. Det hjalp jo litt med Skype – da kunne de i hvert fall se hverandre. Men nå skulle de prøve hologram, og hun var helt ør i kroppen allerede. De hadde snakket om hva de kunne gjøre. Hvis de begge plasserte iHolophonene sine riktig, ville det være mulig å skape en illusjon av at de sto ved siden av hverandre både i Miami og her i Oslo, og kysset og holdt rundt hverandre. Og sengen her i Oslo var omtrent like høy som sengen i Miami, så da skulle det også gå an å … ja, for det ville jo sett rart ut om Siv svevde en halvmeter over henne, eller bare så vidt stakk opp av madrassen ….
            Hun ble revet ut av tankerekken igjen av mannens messing:
            – Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og …
            – Du! Hvis du er spåmann eller noe sånn, kan du bare legge på. Jeg vet hvordan barn blir til, og jeg blir ikke gravid uten å gå til sengs med en mann!
            – Ingenting er umulig for Gud. Den hellige ånd skal komme over deg …
            – Er det DEN HELLIGE ÅND som skal KOMME over meg? Ja, det blir nok en himmelsk orgasme! Kommer Den hellige ånd som PLUG-IN nå også, kanskje? Ha, ha!
            Mannen lot seg ikke affisere av plumphetene, men bare fortsatte. Han hadde en litt høytidelig og gammeldags måte å snakke på. Det var pussig at en vilt fremmed mann skulle komme her og snakke om barn. Det var jo denne stadig sterkere trangen til å få et eget barn hun satt og skrev om i dagboka. Skulle hun ta kontakt med den klinikken i Danmark? Nei, hun ville kjenne sitt barns far. Det hadde passet så godt med Carl. De kjente ham jo så godt begge. Han var smart, og kjekk – selv nå som han begynte å bli gammel. Men han var jo ikke akkurat entusiastisk til tanken. Hun så for seg en som Jonas Gahr Støre. Hva om hun snek seg inn i huset hans en tidlig morgen når kona var borte, og brukte Garp-metoden.
            Et lite morgenbrød fra Støres bakeri …. he, he. Kanskje hun burde binde ham til sengestolpene først?
            Hun var vel bare så alt for kresen. Kanskje hun bare skulle ta seg en tur på byen, slik som Anneke von der Lippe i den filmen. ”Over stork og stein”, het den vel …

            Det var forresten noen merkelige, hvite klær mannen foran henne hadde på seg. Ringte han fra et toga-party? Nei, sannsynligvis var han langt inne i en psykose … Hun hadde møtt noen nutcases i praksisen på psykologistudiet.
            Det hadde vært en del snakk om dette med feiloppringninger og telefonterror på de nye iHolophonene. Det hadde ikke vært mangel på advarsler. Nå skjønte hun hva de mente. Tenk at en halvgammel, fremmed mann, som hadde kledd seg ut i hvite lakener, hadde projisert seg selv rett inn i leiligheten hennes og sto og messet som om han var hentet rett ut fra Bibelen. Det føltes ganske invaderende.
            Hun berørte displayet slik at det ble opplyst, og trykket på ikonet med den røde telefonen på. Men mannen forsvant ikke, han bare fortsatte å snakke:
            – Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, opplyste han.
            – Ha! Da tror jeg ikke det er jeg som er moren. Jeg er bare 1,60! Og du har dratt spøken din vel langt nok nå.
            Cecilia trykket på knappen igjen – og igjen. Faen, hun måtte se og få lest den bruksanvisningen. iHolophonen skulle jo liksom være så intuitiv, ifølge reklamen og anmeldelsene, men når det ikke en gang gikk an å skjønne hvordan hun skulle slå den av! Hun var i ferd med å miste tålmodigheten.
            – Hør, Cecilia! Jeg er sendt av Gud. Og … bare en liten formalitet før jeg henter Den hellige ånd … Er det riktig at du er jomfru?
            – Nei! Og nå er det nok! Fuck off og legg på, din jævla stalker!
            Mannen gjorde en grimase og korset seg. Det var først nå Cecilia la merke til det vakre ansiktet hans, de milde øynene og det sårede uttrykket.
            – Jeg tror kanskje jeg skal prøve et annet sted, men du må forstå at det ikke er så lett for meg å finne noen som passer kriteriene. Da jeg så Jomfru Maria-bildet over sengen tenkte jeg … Vel, du har nok rett i at jeg har kommet feil. Og ikke fortell om dette til noen, er du snill.
            Cecilia kjente et stikk av dårlig samvittighet. Så kom det et kort lysglimt igjen, og han løste seg opp og ble borte.
            Men samtidig, ja faktisk et lite øyeblikk FØR dette, skjedde det noe merkelig. Det kom et lite signal fra iHolophonen, og så sto Siv midt i rommet og smilte. I et halvt sekund var BEGGE skikkelsene der samtidig, liksom oppå hverandre.
            – Hei, Cecilia. Er du der? Passer det å treffes nå?
            Det tok et par sekunder før Cecilia klarte å svare.
            – Eh … ja, men … Siv … går det an at noen ringer på iHolophonen … MENS jeg snakker med noen fra før. Går det an at jeg har hologrammet til en annen i rommet her, og hologrammet ditt viser seg samtidig?
            – Nei. Det går bare an å projisere fra ett sted om gangen. Hvordan det?
            – Åh, Siv … Jeg tror kanskje jeg … gikk glipp av noe …





            • avatar Cecilia says:

              Nå ringte forøvrig Gud rett etterpå.
              – Hei, det er Cecilia.
              – Det er Gud som ringer.
              – Jaha… og hvor ringer du fra?
              – En eller annen satelitt.
              – Kan jeg ringe deg tilbake? Det er litt…
              – For all del.
              – Hva er nummeret ditt?
              – Numeret mitt? 1 selvfølgelig.
              – Selvfølgelig…





  3. avatar Nunzio says:

    Tror det blir påbudt med hjelm hos fotgjengerne i fremtiden…

    Å bli truffet i hodehøyde av halvfulle hippier i supersonisk hastighet, kan bli riktig stygt..





  4. avatar Toffee says:

    Nok et fint innlegg fra deg. Blir alltid glad når jeg ser at det har kommet et nytt :)





  5. avatar argus37 says:

    Etter å ha lest Cecilia, måtte jeg bare forsøke å legge inn en kommentar (Og det ser ut som det fungerer) som det skal, så da, Cecilia, er det nok dessverre nettleser/programvare hos deg som svikter?





  6. avatar argus37 says:

    Søren! Så var det Ceclias blogg 😀
    Da må jeg vel ut på tur for å sjekke den andre! (Sorry)





  7. avatar argus37 says:

    Nå har jeg vært og sjekket bloogen til Toffee. Og jeg fikk lagt igjen en kommentar, men kun som annony. Må velge profil og skrive SPAM-kode, men – da gikk den igjennom.





  8. avatar jadajada says:

    du Cec…..

    i blant kan man undres
    om ikke selve livet
    er kun en digresjon





    • avatar Cecilia says:

      … og om digresjonene kun er subdigresjoner av tidligere digresjoner som igjen avføder egne subdigresjoner… som en kinesisk eske. :)





  9. avatar Marthon says:

    Jeg fortsetter her nede, jeg. Jeg vil ikke at kommentaren skal bli oppfattet som altfor smal …

    ***

    “Frøken gi meg himmelens nummer”, sang Alf Prøysen en gang for lenge siden. Det framgikk ikke av den sangen hva nummeret egentlig var, men jeg tror sentralbord-damen gjorde sitt beste.

    Tlf. nr. 1 er kort og greit og lett å huske for en gammel mann, og han som kom først, må selvfølgelig kunne gjøre krav på det, men det kan nok medføre en del kjedelige feiloppringninger. Ser for meg at jeg hører at en kraftig røst begynner å prate i mobilen nede i lomma.

    – Hallo, er det noen der?
    – JA, HALLO, DET ER HIMMELEN, DU SNAKKER MED GUD. ER DET FEILOPPRINGING IGJEN?
    – Å faen …
    – NEI, NEI, HAN HAR NUMMER 2. JEG KAN DESSVERRE IKKE SETTE DEG OVER. JEG TROR HOTLINE’N HANS HAR SMELTET.

    Her kommer vi selvfølgelig raskt over i et teologisk paradoks, for HVORFOR skulle Gud trenge telefon? Hva er poenget med at Gud & Sønn & Co. har mulighet til å tilgi synder hvis de ikke vet om dem uten at de blir innrapportert via et telefonbasert avvikssystem? Skal de liksom ikke være omnipotente, omnisciente og omnipresente – selv før datalagringsdirektivet er iverksatt? Kanskje livene våre attpå til er bittelitt predeterminerte? Og har ikke alle uanset mulighet til å ringe Gud bare ved å be? Hva skal de med telefon eller annen IKT da?

    For trekløveret oppi der må jo moderne teknologi rett og slett være en pest og en plage. Vi har jo etter hvert blitt vant til å høre lyder og stemmer over alt, fra alarmer og maskiner og apparater og radioer og TVer og høyttaleranlegg og telefoner, og leer ikke på et øyelokk når folk går mutters aleine på gata og snakker med seg sjøl (så lenge de er rimelig velstelte i klærne). Vi regner uten videre med at diagnosen heter handsfree og ikke schizofreni.

    Men sett at det nå i tillegg skulle bli helt dagligdags med dingser som projiserer bilder – ja til og med personer – i 3D – i løse lufta. Da blir det pokker ikke lett å få oppmerksomhet hvis du f.eks. er et spøkelse som prøver å gjøre ditt beste for å gi noen velfortjent dårlig samvittighet eller fortelle om et mord som skjedde for tre-fire århundrer siden – ELLER hvis man er en gammel ærverdig erkeengel som er ute i et viktig ærend.

    Ja, for før eller senere skal jo Jesus komme tilbake, og vi må regne med at det skjer på den vanlige måten. Da er det rett og rimelig at den utkårede får et lite forhåndsvarsel – før Spiritus Sanctus kommer busende inn på soverommet og foretar insemineringen (noe som sikkert kan virke skremmende, ikke minst for seksuelt uerfarne, som tydeligvis foretrekkes!).

    Men hva om budbringeren – den høyt betrodde Erkeengel Gabriel – bare blir avfeid som en feiloppringning (feilprojisering?) eller en teknisk feil? Her må vi prøve å sette oss inn i Gabriels situasjon. Ville du vært den som kom tilbake til herr Sanctus og måtte si: ”Beklager, hun du foreslo som surrogatmor virket ikke interessert, så det blir nok ikke noe på deg”, når sistnevnte tross alt har gått og holdt seg og sett på ALLE DAMER I VERDEN i 2000 år!





  10. avatar Cecilia says:

    Jeg husker en liten vitsetegning jeg fant i et Playboy hos min far som jeg syns var ustyrtelig morsom da jeg var seksten. Det er djevelen som tar telefonen og svarer: ”Hvem i helvete vil I tale med?”
    Gud & søn & compani…
    I dag? Tja… den personifiserte Gud drukner nok i spam han også. Han får sikkert like mange tilbud om viagra som jeg får, og vi har begge like mye bruk for det. I så måte er jeg helt tilhenger av en avgift for å sende epost. 1 krone pr. epost og beløpet øremerket til å bygge ut fiberoptisk bredbånd til enhver husstand… det hadde jeg vært for. Og dersom Jesus kommer tilbake bør han etterlignes for fordelen ved å ha bodd gratis i to tusen år. Da tror jeg han snur på flekken og forblir himmelsk skatteflyktning resten av evigheten.
    Resten av evigheten?
    Ja… det må jo finnes en rest av evighet når vi allerede har brukt opp en del av den?
    Så er det bevist: Tiden krummer seg! Det kunne jeg lese i Aftenposten/Dagbladet/Vg/NRK/Klassekampen , eller noe lignende. Einstein hadde rett… helt til noen mener det motsatte. Tiden ligger i en krukke med honning og dreier sakte rundt…sammen med oss. Og vi er fanget i tiden som en bie i en honningkrukke… i en overdose av lykke dør vi sakte og synker hen i evigheten. Og rundt oss svever satelittene, i det som er igjen av evigheten når vi er borte.
    Og så ringer telefonen.
    – Hei, det er Gud.
    – Er fru Gud hjemme?
    – Hvem kan jeg melde?
    – Cecilia.
    – Herregud, Cecilia! Hva skal du nå? Fyre opp helvete igjen?
    – Jeg? Hvorfor er du så skeptisk? Jeg er eldre nå.
    – Ha,ha! Har du endelig dødd?
    – Døh! Jeg er bare enogtredve. Er det alt jeg får lissom?
    – Enogtredve bare? Tiden må jo gå i sirup nede hos dere.
    – I honning faktisk!
    – Ja ja… nei nei… hva er det du vil da?
    – Snakke med henne! Hvorfor skulle jeg ellers ringe?
    – Hun er opptatt.
    – Hvor lenge da?
    – Det aner jeg ikke. Hun har holdt på i en evighet.
    – Holdt på? Med seg selv?
    – Nå skal du passe munnen din. Ellers…
    – Ellers kommer du og tar meg?





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *