Er det stoltheten vår som blir utfordret?

New blank document.

Akkurat nå tenker jeg på hvor mange ganger jeg har sittet med en ny blank side foran meg og tenkt at om et par timer er den full av bokstaver og ord som danner setninger. Om en liten stund inneholder denne siden tanker og meninger og kanskje noen opplevelser.
De fleste gangene jeg åpner en blank side aner jeg ikke hva jeg kommer til å fylle den med. Jeg bare begynner å skrive og ser hvor jeg ender.
I dag hadde jeg tenkt å skrive om påsken. Om hytta og om de forskjellige små opplevelsene vi hadde der. Men så tenker jeg på lunsjen min.
Jeg har en studiekamerat som jeg ikke hadde sett på flere år da jeg tilfeldigvis traff ham igjen like før jul, og etter det har han vært veldig oppsatt på å holde kontakten. Og i dag inviterte han meg til lunsj på Cafe M, så jeg tenkte hvorfor ikke.
Det var hyggelig helt til han begynte å snakke nedsettende om en av foreleserne vi hadde. Først ble jeg forbauset, men så ble jeg litt sint.  Og på vei hjem begynte jeg å tenke på hvorfor jeg ble sint. Og nå har jeg et blankt ark som jeg skal fylle med ord:

Jeg tenker på at nesten alt vi vet er kunnskap vi har fra andre. Vi danner oss et verdensbilde som vi tror på, og finner sannheten vår gjennom andres observasjoner.  Vi velger oss en omgangskrets av mennesker vi liker, og hører på meningene deres. Ofte adopterer vi disse meneingene, og slik tilpasser vi oss sakte omgangskretsen vår , slik at vi utad fremstår som samstemte.
Og når noen utenfra kritiserer noen i omgangskretsen vår, tar vi det personlig. Vi opparbeider en slags lojalitet og opptrer solidarisk når meningene og kunnskapen vår blir utfordret.  Vi opplever det som om det er vår egen viten som blir kritisert, mens det i stedet faktisk er de kildene vi har brukt til å skaffe oss viten som blir kritisert. Og det reiser et spørsmål:
Tar vi det personlig fordi vi føler oss solidarisk ansvarlige for hva kildene våre mener, eller er det fordi vi selv har valgt våre sannhetskilder at vi føler oss personlig angrepet når kildene våre blir beskyldt for å fare med vranglære?

Jeg fikk en kommentar på den amerikanske bloggen min rette etter jul som påpekte en feil i hovedoppgaven min. Da jeg fulgte linken til hun som hadde kommentert, fant jeg en 20 år gammel kunststudent. Og så satt jeg meg ned og skrev en lang kommentar hvor jeg forsvarte meg. Jeg slo opp i lærebøkene og fant artikler på nettet… jeg brukte nesten en halv dag på å forsøke å bevise at jeg kunne ha rett.  Men så slo det meg plutselig at den kommentaren hennes faktisk hadde medført at jeg lærte noe jeg ikke visste.  Og hun hadde jo egentlig helt rett.  Jeg hadde gjort dårlig research og hadde ikke kryssjekket kilden min.
Så jeg slettet tre timers arbeid og skrev en takk i stedet hvor jeg fortalte henne hvor stor nytte jeg hadde hatt av kommentaren hennes. Og merkelig nok følte jeg meg veldig glad etterpå, og tenkte på at hun sikkert kom til å bli glad for svaret mitt. Og det ble hun.
Etterpå la jeg til en fotnote i oppgaven min hvor jeg refererte til kommentaren jeg hadde fått og til kildene som mente det motsatte av hva jeg hadde skrevet.

Og så følte jeg meg merkelig nok veldig bra etterpå.

Hva om jeg hadde postet det første svaret jeg skrev, hvor jeg brukte arrogante vendinger og påpekte hvilket stort felt psykologi er og understreket nødvendigheten av å sette seg ordentlig inn i stoffet før man kom med uttalelser…osv , osv.?
Hadde jeg følt meg særlig bra etterpå?

Neppe.

Hvorfor går vi alltid i skyttergraven når kunnskapen vår blir utfordret?
Vi kan jo aldri være sikre på at vi har valgt de rette kildene når vi har samlet oss kunnskap.

 
 
 
 
This entry was posted in Tanker. Bookmark the permalink.

45 Responses to Er det stoltheten vår som blir utfordret?

  1. avatar Rivjernet says:

    Det er vel kanskje et instinkt det å gå i forsvarsposisjon. I den første reaksjonen har vi ikke rukket å skille på et angrep på oss selv eller om det er kunnskapene våre som utfordres. For mange blir jo dette det samme. Vi trenger nok den ekstra tiden du fikk da du måtte kryssjekke. Deretter så skiller det vel på de menneskene som kan innrømme at de hadde tatt feil (og tør å sjekke), og de som har rett uansett hva fakta viser.
    Når man er ung er verden svart/hvit og man er sikker på at man vet alt. Jo mer man lærer, jo mer blir man bevisst på alt det man ikke kan og det blir kanskje lettere å innrømme at man ikke alltid har rett? :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg er ikke så sikker på at det har noe med alder å gjøre.
      Jeg opplever til stadighet at eldre er langt mer størknet i sin egen sannhet enn det jeg selv er, men samtidig opplever jo ofte at når unge gutter blir satt til veggs så gir de seg aldri. Særlig ikke hvis de blir utfordret av en jente.
      Det er derfor jeg trekker frem dette med stolthet i overskriften, at det kanskje ligger noe der?
      Er gutter stoltere enn jenter?
      Jeg leste nylig om at det hadde blitt gjort et forsøk på en skole hvor de delte inn i jente og gutteklasser, og da turte jentene å svare oftere… så kanskje det egentlig er omvendt?





      • avatar LeylaM says:

        Der har jeg den motsatte erfaringen, når det gjelder gutter visavi jenter som blir satt til veggs. Guttene (de jeg kjenner) innrømmer gjerne at de har tatt feil, mens jenter er det verre med. 😀





      • avatar Rivjernet says:

        Jeg sa vel ikke direkte at det hadde med alder å gjøre, men med kunnskap. Noen får mer kunnskap med alderen, noen kan også trekke erfaring utfra kunnskap. Noen gjør dette som relativt unge, andre tar det gradvis og noen slutter å lære lenge før de slutter skolen. :)
        Når du snakker om stolthet, så er det vel det “å ha rett” du mener. For noen er det veldig viktig å ha rett. Ofte synes jeg det er de som kan lite. Det har nok mest med i hvilken grad man identifiserer seg med sin kunnskap og sine meninger, noe du var inne på i innlegget. Dette er jo noe som kan utvikle seg til å bli ekstremt, f.eks. hos eksremt religiøse mennesker (f.eks. kreasjonismen, hvor det å komme med fakta bare blåses av)





        • avatar Cecilia says:

          Du nevner kreasjonistene som ekstreme. Hva er det ekstreme ved kreasjonismen? At det utelukker en mulighet?
          Hva gjør motstanderne?

          Det er akkurat disse tankene jeg sysler litt med for tiden.
          Det handler om tro. Når sannheten vår blir en uangripelig bastion blir den også veldig lite fleksibel. Da oppstår lett ideen om at annerledes tenkende som har valgt en annen sannhet tar feil. Mitt syn er at det kun handler om hvor vi velger å hente sannheten vår, for vi har den jo ikke fra oss selv ettersom sannheten vår neppe kan bevises å være biologisk betinget. Hvis vi kommer til det punktet hvor vi ikke tåler at sannheten vår er feil er vi låst. Da går vi i svart.





          • avatar Rivjernet says:

            Forskningen drives jo videre ved at man undersøker andres forskning og stiller spørsmål ved den. Det er jo grunnlaget for vitenskapen, og jeg blir noen ganger litt forbauset over forskere som er veldig bastante i sine meninger. Vi vet jo at forskningen aldri finner det endelige svar, men vi får stadig bedre svar.
            Men i en diskusjon blir man raskt avvist hvis man prøver seg med “det er sannsynlig at” :)

            Mange “sannheter” har vi fått inn med morsmelken, dvs. fått fra personer som på det tidspunktet var ubestridte autoriteter og før vi hadde evnen til å stille spørsmål om de var korrekte. Dette gjør nok at de ligger veldig godt innbakt i personligheten vår. Vi har også på mange måter lært at sannheten er en objektiv størrelse som er uforanderlig og dermed lik for alle. Det er kanskje først når vi ser at vi har hver vår sannhet, et produkt av kunnskap, personlig erfaring, miljø og samfunn at vi kanskje er istand til å la noen utfordre den?





            • avatar Cecilia says:

              Som jeg nevnte i den forrige kommentaren: For meg handler det om tro. Sannheten min er det jeg tror er sant.
              Forskningen drives ofte videre av mennesker som er nysgjerrige og tror på det de holder på med. At vitenskapen gang på gang har blitt bevist feil stopper ingen fra å forske videre, heldigvis. :)

              Du unnlot behendig å svare på hva som er så ekstremt med kreasjonistene i forhold til motstandrene :)





  2. avatar LeylaM says:

    Jeg tror man setter ut litt “pigger” når det blir snakk om våre egne evner, det være seg en utdannelse, jobb etc. Noe som ligger hjertet vårt veldig nært og som vi vil “hegne” om. Dersom dette blir satt spørsmål ved eller kritisert, går vi i forsvar.

    Man lærer etterhvert, eller forhåpentligvis, fordi det er ingenting som er bedre enn å kunne innrømme at man har tatt feil eller gjort noe galt, og faktisk synes man gjorde det helt riktige.

    Ha en fin kveld Cecilia :)





    • avatar LeylaM says:

      “Man lærer etterhvert, eller forhåpentligvis, fordi det er ingenting som er bedre enn å kunne innrømme at man har tatt feil eller gjort noe galt, og faktisk synes man gjorde det helt riktige.”

      Dette kan misforståes ser jeg..

      Det jeg mener er at man har kommet meget langt i egen selvutvikling når det føles helt riktig å kunne innrømme at man har tatt feil eller gjort noe galt.





      • avatar Cecilia says:

        Mmm. Det tror jeg på.
        Hva med redselen for på miste ansikt?
        Når man er i et forhold skal man være lojale mot hverandre utad og ta kranglingen på kammerset. Man skal ikke avsløre hverandres hemmeligheter og svakheter for utenforstående.
        Er det kanskje noe av den samme lojaliteten vi føler overfor sannhetskildene våre?

        Hvor mange tør egentlig bytte sannhet?
        Jeg tenker på dette fordi jeg selv har tatt et oppgjør med barnetroen min. Og det var en lang og vanskelig prosess.





  3. “Si meg hvem du omgåes, så skal jeg si deg hvem du er,” er visstnok et eldgammelt ordspråk. Det skal stamme fra en gresk vismann som levde mer enn 400 år før Kristus påståes det. Det er nok noe i det, men jeg har bestandig hatt lyst til å spørre om man omgåes de som er enig med en, eller om man har vendt seg til å være enig med dem man omgåes …Satt på spissen mener jeg det er en vesentlig forskjell på disse to måtene å omgåes mennesker på, samtidig er vel de fleste av oss litt av hvert.

    Uansett tar vi det mange ganger personlig når andre kritiserer noen i omgangskretsen, vi mener jo som regel det samme selv… Det rare er at det er nesten det samme hva man mener, og hvor man har hentet sannheten fra (som du sier; stort sett fra noen andre) vil det alltid være noen som mener noe annet! Og som mener at svaret de har kommet fram til er like velbegrunnet som den sannheten vi har resonnert oss fram til selv. Enhver valgkamp er et ypperlig eksempel på dette…..

    Man bør velge sine sannhetskilder. Man bør tenke over hva man mener er sannhet selv, og ikke godta andres sannheter helt uten videre. Og gjør man det blir det et personlig angrep når noen rokker ved det bildet man har av verden. Selv om det er noen andre de går løs på som – tilfeldigvis kanskje – har den samme oppfatningen på en eller annen måte. Og da sårer det stoltheten.

    Og kanskje det er sunt, og kanskje det får en til å tenke igjennom saken en gang til, og enten bli enda sikrere på at det man vet fremdeles er det man vil kalle sannhet….eller snu. Og bli sikker på det i stedet.
    ..og vi kan i ganske så mange tilfeller aldri være helt sikre på at vi har valgt de rette kildene….Kanskje det er det som gjør det så spennende;)





    • avatar snow says:

      Kloke ord,Villbasse :-)





    • avatar Cecilia says:

      “Gi meg din adresse og jeg skal si deg hvor du bor.” er den moderne varianten :)

      Hvordan velger man omgangskrets er vel egentlig spørsmålet ditt, og det tror jeg det er vanskelig å gi et entydig svar på. Som regel treffer man en eller annen man liker og så blir man introdusert til vennene hans/hennes etter hvert. Grunnen til at man liker vedkommende kan ofte være vesen og utseende, men man finner jo fort ut om man er på bølgelengde. Og så begynner man å tilpasse seg.

      Vi bør velge våre sannhetskilder… joda! Men hvilke kriterier skal man legge til grunn når mesteparten av det man allerede vet også er basert andres kunnskap og sannhet? Våre foreldre velger våre første sannheter for oss. Senere opponerer vi mot disse sannhetene, og da begynner den egentlige jakten på sannheten. Og for noen slutter den aldri.

      Jeg har sans for avslutningen din. ☺





      • Hehe, den moderne varianten gir kanskje et klarere svar..:)

        Det der med omgangskretsen i mitt tilfelle kom til ved en rekke tilfeldigheter egentlig…og noen valg…og noen tilpasninger. Ikke særlig spesielt antagelig;)

        Det meste man allerede vet er basert på andres kunnskap og sannhet. Det må bli sånn, de fleste tanker er allerede tenkt før. Jeg mener man må gå for det man selv mener er -rett- …og holde seg til det….hvis da ikke noen skulle komme med gode nok argumenter til å vise at det er -feil- .

        Jeg tror ikke det er noen skam å snu når man jakter på sannheten…





  4. avatar Lilleyam says:

    Jeg tenker at det har med å føle at man mister ansikt å gjøre, når noen kritiserer noe jeg har gjort/sagt/liker. Har jobbet en del med meg selv på det der. Både med å greie å skille sak og person, men også med å godta at andre ser annerledes på ting enn jeg gjør, har andre erfaringer. Det er et gode jeg gjerne vil ha selv, det å kunne mene noe annet enn (alle) andre eller å se ting på en annen måte. Så da er det et gode jeg også må gi. Og det igjen handler jo om å tørre å se på det vi har lært på en annen måte, selv om det kan være tøft. Det utfordrer mange har jeg sett, også inkludert meg selv, alt etter emnet som blir diskutert.
    Syns den studenten “din” var modig som turte å si i fra, og du var ennå modigere som takket. Det er det kanskje ikke så veldig mange andre som hadde gjort. Kanskje du er trygg på deg selv? :)





    • avatar Cecilia says:

      Kanskje jeg er trygg på meg selv? spør du
      Det er jeg nok. Jeg er i hvert fall trygg på at jeg lærer mye av å ta feil. Men jeg legger meg ikke flat for enhver påstand. Den skal underbygges ordentlig før jeg er beredt til å skifte syn.

      Å være generøs i møte med andres meninger er en god egenskap. Jeg jobber med saken :)





      • avatar Lilleyam says:

        Klart vi ikke skal legge oss flat for enhver påstand….. det hadde jo blitt kjedelig og utrolig frustrerende :)

        Jeg også tror at du er trygg på deg selv. Og å være trygg på at vi lærer mye av å ta feil.. hmmm.. den var ny for meg :) Den likte jeg.





        • avatar Cecilia says:

          Hver gang vi har tatt feil så lærer vi hva som er rett. Det som var rett tidligere er altså nå feil og det nye er rett… en stund. Pink is the new grey… orange is the new pink…
          Madonna is the new Marilyn Monroe…
          But who is the new Madonna since Madonna is the new Marilyn Monroe?
          … blue is the old red… enn så lenge :)





  5. avatar Cecilia says:

    @Rivjernet:

    Jeg syns egentlig du svarte så godt på ditt eget spørsmål at jeg ikke trodde jeg trengte å svare:
    Men altså:
    Folk som slår fast at ikke det finnes noen skapende kraft har akkurat like få beviser som kreasjonistene. Vitenskapen kan ikke slå fast at det ikke finnes en skapende kraft, selv om Hawking har en teori som innebærer at en skapende kraft er unødvendig for at et univers skal kunne oppstå fra et sort hull. Men hvem som en gang skapte det som ble til det første sorte hullet … hva sier han om det?

    Vitenskapen gir like mange spørsmål som den besvarer, og den kommer stadig videre.
    Kanskje vil den en gang kunne legge frem beviser for sine teorier om hvordan vi ble til.
    Det finnes forøvrig flere retninger. The Flat Earth Society er en forening som fortsatt lever. De tror på det vitenskapen la frem som sannhet en gang for lenge siden… :)





  6. avatar Hilde says:

    Jeg har sansen for den måten du endte opp med å svare kunststudenten på. Den første tanken og kommentaren din, er den vanligste reaksjonen vil jeg tro. Den andre er langt å foretrekke, men vanskeligst å holde tak i.
    Ikke mange liker å bli utfordret eller tvilt på. Særlig ikke på områder der vi føler vi har lagt ned mye for å komme til en “konklusjon”. Vi danner oss ofte vår lille verden av likesinnede og det gjør vi trolig fordi det passer oss best slik, uten å stadig bli utfordret.
    Om det er mine synspunkter eller min tro noen vil utfordre eller kildene jeg har dannet meg dette på, er ikke alltid så viktig. Jeg hadde trukket noen konklusjoner og var i grunnen fornøyd med dem.
    Helt til noen angrep dem :)

    Jeg har et ordtak som jeg liker særs godt. “Om jeg ombestemmer meg, så betyr det bare at jeg vet mer i dag, enn jeg gjorde i går”.





    • avatar Cecilia says:

      Vi har ofte lagt mye energi i å komme frem til våre konklusjoner… absolutt. Det tror jeg nok også gjør at vi umiddelbart går på barrikadene for dem når de blir angrepet. Særlig er det vanskelig ta i mot kritikk eller korrigeringer fra fra folk som åpenbart burde ha langt mindre peiling enn det man selv tror seg å ha. Fagfolk som blir satt til veggs av amatører går nesten uten unntak til angrep i stedet for å gå i seg selv.

      Helt ening med ordtaket ditt :)





  7. avatar Aktmodell2 says:

    Klokt å skrive ned alt det du tenkte å si til studenten. Dobbelt klokt å slette det da det viste seg å være feil. Trippel klokt å sende ros. Mulig du er klok, Cecilia! Mulig…





  8. avatar jadajada says:

    Hei Cec….

    Glimrende tema for en fundering.
    Jeg liker faktisk slike – å fundere over altså. Det verste er at jeg sjelden kommer til noe svar – fordi det ender ofte ender i en rundkjøring med flere muligheter. Jeg lurer også på – hva er stolthet ? Er det noe vi selv har bestemt oss for å ha av en eller annen grunn – eller er det noe noen andre har bidratt til via den nevnte omgangskrets eller gruppe – tilhørighet. Nå er det vel slik at ingen kan fungere alene – alle må vel ha et referansepunkt til noe.

    ‘Da oppstår lett ideen om at annerledes tenkende som har valgt en annen sannhet tar feil. Mitt syn er at det kun handler om hvor vi velger å hente sannheten vår.*

    Visse sannheter må vi liksom forholde oss til for å få samfunnet til å fungere. Det tror jeg alle er enig om. Det som blir feil for meg er når en innhentet sannhet av noen blir til bombastiske påstander som repeteres som et skjold mot alt og alle. Kom ikke her og påstå noe annet liksom . Jeg har rett uansett.

    Og det er mulig at det går på noens ‘stolthet’ løs.
    Da går det på låst kunnskap eller mangel på generell sådan, manglende evner til å lytte og vurdere.

    Som du sier – være litt ydmyk og inneha sosiale antenner – det er ikke farlig.





    • avatar Cecilia says:

      Hvor kommer stoltheten fra? Det er et spennende tema. Dyr har jo også stolthet.
      Jeg tror egentlig det er mer regler enn sannheter som får samfunnet til å fungere. I politikken har man jo en helt egen definisjon av sannhet og løgn, noe vi nyss har sett et godt eksempel på i Birkedalssaken. :)

      Jeg mener det er viktig å være oppmerksom på hvordan man ordlegger seg dersom man ønsker å påpeke noe man mener er feil hos andre. Å kategorisk slå fast at noen tar feil, tror jeg er en lite egnet frengangsmåte dersom man ønsker dialog. En klok foreleser jeg hadde påpekte stadig viktigheten av å stille spørsmål fremfor å komme med påstander. En god dialog/diskusjon starter gjerne med et spørsmål, og blir mest interessant dersom man har respekt for hverandres syn.





      • avatar Marthon says:

        Hvis foreleseren din foreleste i psykologi, er det ikke så overraskende at han påpekte viktigheten av å stille spørsmål. Når to psykologer møtes, slår de f.eks. ikke fast kategorisk at “Jeg har det bra”, men spør heller “Hvordan har jeg det i dag?”
        Er det ikke slik?

        Men for å stille et sokratisk spørsmål:
        Kan du slå fast kategorisk at dyr kan føle stolthet?





  9. avatar Marthon says:

    Vi hadde en katt som noen ganger tok poten borti TV-skjermen for å få tak i ting den så – når det var naturprogrammer med fuglekvitter og slik. Den merket selvfølgelig hver gang at det var glass der, og statisk elektrisitet i tillegg. Da ble den skikkelig brydd og beskjemmet, og lot som om den ikke så TVen på en stund. Slik så det i alle fall ut. Manglet egentlig bare at den begynte å plystre litt og kom med noe tomprat om været …

    Jeg har også inntrykk av at (unge?) katter har en påfallende hang til å dra med seg bytter de har fanget, hjem, for å presentere dem for vertskapet sitt. En gang jeg sto opp (i halvmørket), tråkket jeg rett oppi en nyslaktet trost som pusen hadde anrettet rett ved siden av sengen min. Man kan jo lure på om det er en følelse av stolthet som får dem til å gjøre dette … kanskje en edel tanke om å bidra med litt husleie? Kanskje budskapet er: “C me!” …

    Eller … tillegger vi dyr, som bare har enkle instinkter, menneskelige egenskaper?

    Man bør nok ikke være for kattegorisk …





  10. avatar Faustina says:

    Fine kommentarer og fine innlegg! Og gode spørsmål fra kommentarene: hva former mine meninger? Selv velger jeg å ha minst mulig meninger for å kunne danne meg mest mulig rene tanker med forstanden min…but then again: hva er mening? Er det:
    oppinion
    meaning
    statement
    truth

    Hmmm…tror man må se an konteksten meningen brukes i…

    Min filosofi:

    Ikke diskuter for å vinne debatten, diskuter for å vinne innsikt!

    Jeg tror sannhet handler om god innsikt i tingenes tilstand i verden og seg selv. Jeg tror sannhet handler om god forståelse (fritt etter Gadamer), og ikke minst: det hele er igjen bare en tro….men det handler om å ha mest mulig justified belief (norsk; god tro/med god tro til å tro at./legitim tro.. ). Den som har mest justified belief, har kanskje den beste troen om sine sannheter i verden.

    Ps, har forandret plattformen på bloggen min for at dine leseøyne skal kunne klare å lese skriften litt bedre. Har nettopp tatt det til etteretning det du skrev…spesielt når jeg så hva du skrev hos scelerant.vgb.no

    ha en god siste helg og dag i april i dag!





  11. avatar cecilia says:

    Jeg tenker mest på hva som former sannheten vår og ikke meningene. Hva vi mener om sannheten er vår egen bevisste vurdering, mens sannhetene vi tror på blir formidlet til oss. Det griper selvsagt inn i hverandre, men er allikevel, som du skriver, forskjellige emner.

    Jeg har brukt mye av mitt unge liv på å diskutere. Det er slik jeg har fått prøvet ut om synspunktene mine holder vann. Det har absolutt ikke alltid vært tilfelle. Jeg tenker annerledes i dag enn for bare ett år siden.

    Jeg skal komme på besøk til deg. Du skriver mye interessant, men som nevnt har jeg blitt veldig sliten av å lese de lange innleggene dine og har måttet kopiere dem for å klare å lese uten å bli sliten. Svart på hvitt er aldri noe problem for oss med litt svake øyne.
    Jeg gleder meg :)

    Tusen takk for fin kommentar.





  12. avatar Faustina says:

    Hmmm….sannhet og mening er to begreper som lett blandes sammen merker jeg. For når man mener noe, så mener man en mening som i siste instans kan være en subjektiv sannhet.

    Og hvordan og hvorfor man adopterer eller har visse meninger (jeg mener sannheter!), er ikke lett å vite. Kan hende det hele handler om estetikk hvorfor man velger de sannhetene man velger. Slik å forstå at sannheten smaker søtere enn en annen sannhet…..mon tro det kan være renhetskategorier som er grunnen til at en sannhet oppfattes som bedre og mindre vulgært enn en annen sannhet (jf en puritansk venninne jeg har som hele tiden rangerer sannhet ut i fra renhetsprinsipper; hvorav kvinner som kler seg lite tekkelig betyr at hun er vulgær, en mann som prater slik og slik er skitten i hue, og islam er en møkkete religion i forhold til renhetsdydene i kristendommen osv).
    Hvis man ønsker å framstå som en åndsnobb, så velger man kanskje den sannheten som for øyeblikket er politisk korrekt….feks så velger noen i disse #klimakrise# tider den klimaforskningen som virker mest intellektuell og som da representerer deres sarte ego best (disse er i klimakrise er noe bullshit bolken og er da klimakritiske). Mens de miljøvennlige velger å tro på klimakrisen og ønsker å framstå som grønn, og da velger de den sannheten. Men hva som er sant innen klimaforskning, tør jeg til slutt ikke ta stilling til fordi det kan hende de begge har rett….:-/

    Btw, liker laaaaaaaaange blogginnlegg…derfor jeg falt for din blogg…og jeg falt for bloggen din pga kommentarene også, som kan være minst like lange…For jeg er av den oppfatning at det er enkelte ting man må bruke litt tid på å få ned på papiret/skjermen; som ikke kan skrives komersielt og tabloidsk kort fordi da går litt av essensen bort. Og hva om vedkommende trenger nettopp den tiden og den lengden for å si det han og hun vil, og så må det ødelegges av at man har den norm at man må skrive kort fordi “bla bla bla”……det må være rom for lange innlegg så vel som korte. Alt til sin tid og sitt bruk, javisst; men det skal være rom for begge deler. 😉

    Kos kos!





  13. avatar Cecilia says:

    Jeg hadde visst oversett denne kommentaren.
    Sorry :)
    Mening og sannhet…
    Det er en sannhet at bussen kun går hver halvtime. Jeg mener det er altfor sjelden. Hun har på seg en rød kjole. Den mener jeg ikke kler henne.
    Noen forskere mener klimaforandringene er menneskeskapte. Noen forskere mener det er helt naturlige variasjoner.
    Dersom jeg velger en av disse meningene som min sannhet, så blir en mening omdannet en sannhet som jeg kan ha en mening om. Men da tufter jeg meningene mine om dette på en usikkerhet.

    Jeg vil aldri finne på å bli oppbrakt eller forsvare meg dersom noen påstår at bussen går hvert kvarter. Det gidder jeg ikke, fordi den sannheten har jeg ikke valgt. Den eksisterer på rutetabellen, og er ingens mening eller teori. Rutetabellen er en veiledende sannhet.
    Dersom noen vil argumentere mitt valg av klimasannhet, da vil jeg derimot forsvare valget mitt ved å henvise til den tilgjengelige informasjon, og til min tolkning av den, ettersom dette er et bevisst valg. Jo bedre kunnskap man har om fakta, som for eksempel busstider, fysikk, matematikk og historiske klimaforandringer, desto mer bevisste blir valgene man tar. Man resonnerer seg frem til en overbevisning.

    Ubevisste valg som gjøres av politisk korrekte eller åndssnobber, er bare poseringsvalg. Posører har ikke valgt selv, men latt seg uniformere av den gruppen de definerer seg innenfor og utfra ønsket om å bli oppfattet som en del den. De lærer seg argumentene, og er fornøyde med det. Disse er det ganske kjedelig å diskutere med.

    Et godt kommentarfelt er alltid fint. Jeg er så heldig at jeg stadig vekk får fine og reflekterte kommentarer. Det er en fin inspirasjon til å fortsette. På vgb syns jeg det er for mye zzz for tiden.

    Jeg har et prosjekt som jeg brenner for i øyeblikket, og det er å konvertere de gamle dagbøkene mine til nytt format. Dette tar mye tid og skaper mange tanker. Jeg lever litt i den verdenen akkurat nå… men jeg kommer nok ut av den etterhvert og får mer interesse for andre ting igjen.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *