Semafor

Vi sender hverandre mange slags signaler. Jeg hadde egentlig skrevet en lang intro til denne teksten , men etter å ha tenkt meg om har jeg droppet den. Bloggen min er egentlig intro god nok i seg selv. Man kan eventuelt lese dette innlegget først.

______________________________________________________________

Det har blitt lørdag 16 april.
Siv skal komme i morgen og da vil jeg det skal være ryddig her så jeg har vasket huset og skiftet sengetøy. Vi har kjøpt blomster og fått vite at blomsterbutikken skal nedlegges;  det var visst ikke grunnlag for videre drift ettersom folk like gjerne handler blomster på senteret siden de allikevel må dit for å kjøpe mat.  Det er trist.
Oslo er ganske dødt. Lite folk og lite trafikk, men det er sol og varmt. Vi går en tur på Deichmann og låner bøker, en tur i kaffebutikken og innom Fromageriet. Der har de franske oster og spanske pølser.  De er alltid hyggelige på Fromageriet. Shaya får smaksprøver. Når vi skal gå, takker de for at vi handlet der. Det er sånn man får lyst til å komme tilbake.

Etterpå går vi på United og drikker kakao med krem.
– Vet du hvem som kommer i morgen?
– Yes.
– Gleder du deg?
– Yes.  Nå er det snart sommer.
– Mmm. Men først skal vi på påskeferie. Når vi kommer tilbake er det kanskje sommer.
-Da skal jeg ikke i barnehaven.
– Jo. Du må nok det. Liker du ikke barnehaven lenger?
– Jo…  men ikke når vi må sove.
– Jeg skal snakke litt med Lisbeth. Det er ikke sikkert du trenger å sove hvis du ikke vil.
– Lisbeth er ikke der lenger.
Hmm. Det var nytt for meg. Det er jo Lisbeth som eier barnehaven. Dette må jeg sjekke.
– Hvem er det som er der da?
– Annbjørg… og en mann.
– Bare to stykker?
– Det er noen andre som ikke er der hele tiden.
– Ja ja. Jeg skal snakke med dem.
– Skal vi aldri reise til Afrika?
– Jo. Men vi må reise sammen med Siv, og hun er så opptatt.
– Ikke når det er sommerferie.
– Vi får se.

Vi må en tur til Traktøren for å kjøpe en stekepanne. På hytta er det bare en stor og tung Jøtulpanne i smijern som bruker et år på å bli varm. Jeg vil ha en liten og lett teflonpanne som blir varm på et øyeblikk.  Etterpå går vi innom skobutikken og til slutt Narvesen. Da er vi passe slitne begge to og sleper oss hjem med alle posene våre.  Neste post på programmet er å besøke mamma. Men først må det hviles litt, for det er en drøy times kjøretur, hver vei.

(…)

Jeg har ikke før sagt god natt til henne, så står hun i døren.
– Er Siv her når jeg våkner?
– Nei. Jeg har jo sagt vi skal hente henne på flyplassen. Nå må du legge deg.
– Jeg får ikke sove!
– Hvis du ikke sover orker du ikke være våken i morgen når Siv kommer. Er ikke det dumt da?
– Yes.
Hun blir stående og se ned i gulvet. Jeg syns plutselig synd på henne. Jeg vet alt om hvordan det er å ikke få sove.
– Kanskje du vil høre på en lydbok?
– Hvilken da?
– Kanskje en det er lenge siden du har hørt?
– Jeg har hørt på alle.
– Jeg har en på engelsk som du ikke har hørt. Peter Rabbit.
– I don´t like Peter Rabbit. He´s not real!
– Gå å legg deg da, så kommer jeg og ser på deg om en stund. Okei?
– Yes.

Jeg har en følelse av det ikke bare er Shaya som kommer til å være trøtt i morgen. Jeg sov ikke noe særlig i natt,  og jeg har en følelse av jeg ikke kommer til å sove så mye til natten heller.  Jeg hadde gjester i går. Ikke noe voldsomt, bare noen venninner, og ikke ble de så lenge heller. De gikk i halv ett tiden. Men jeg var så dum at jeg begynte å rydde, og så ble jeg sittende på kjøkkenet og drikke restene av to rødvinsflasker som det var en del igjen på. Det skulle jeg selvsagt ikke ha gjort, men jeg er så veloppdratt at jeg ikke utstår tanken på å slå to forskjellige rødviner sammen på èn karaffel. Så da hadde jeg jo en utmerket unnskyldning.
Så det ble sent før jeg kom meg i seng, og etter at jeg hadde lagt meg ble jeg bare liggende og tenke.  Jeg har bladd litt i de gamle dagbøkene mine i det siste og har begynt å transkribere dem slik at jeg får dem inn i den digitale virkeligheten min.  Jeg har akkurat skrevet om Michael, en gutt som gikk i klassen over meg.  Han hadde fått en lommebok som han var veldig stolt av.  Den var  i svart skinn.
– Det er brasiliansk svinelær, sa han og viste oss dollarsedlene sine. Noen timer senere, da vi hadde hatt gym, så jeg den ligge på gulvet under benken i garderoben. Jeg kjente den igjen med en gang, og puttet den i sekken. Så løp jeg inn i dusjen.  Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom jeg bare hadde latt den ligge.
Da vi kom ut av dusjen, så vi Michael liggende på maven under benken.  Hvem som ble mest flau skal jeg ikke si for sikkert. De andre jentene snudde og løp hylende tilbake i dusjen, mens jeg ble bare stående forbauset og se at han dunket hodet i benken med stor kraft da han forsøkte å reise seg. Jeg husker fortsatt den vonde lyden da han falt sammen og ansiktet hans traff gulvet.  Jeg tenkte ikke over at jeg var naken og løp rett bort for å hjelpe ham, og i det samme kom selvsagt gymlæreren inn. Hun hadde vel hørt at det var bråk og hyling. Mens jeg forsøkte å trekke Michael frem fra under benken kjente jeg armene hennes rundt livet og måtte slippe ham da jeg ble trukket bort. Jeg ble rasende og vred meg løs. Michael løftet så vidt hodet og jeg så at halve ansiktet han var dekket av blod.
Jeg ropte til gymlæreren at hun måtte hente hjelp.  Jeg husker ikke helt hva hun svarte, men jeg fikk streng beskjed om å kle på meg. Det var visst langt viktigere at jeg var anstendig enn det var å hjelpe Michael. Og selvfølgelig var jeg frekk. Jeg skal visstnok ha ytret noen nedsettende ord om intelligensen hennes ble det sagt, før vi begge sendt hjem med melding og tre dagers utvisning.
Heldigvis var det ingen fare med Michael.  Det var bare neseblod. Han var veldig søt mot meg da vi tuslet nedover mot bussholdeplassen etterpå. Han skulle egentlig ikke med bussen, men han satt seg på benken ved siden av meg.  Og så ga han meg en en-dollarseddel.
– Man skal alltid ha en dollar, for da er man aldri blakk.
– Det skal jeg huske.
– Du er ikke som de andre, sa han.
Han hadde vite papirdotter i nesen og jeg var på nippet til å begynne å le og si at det var ikke han heller, da han tok opp et alabastegg fra sekken og la det i hånden min.
– Du kan få dette, sa han, – det er deilig å kjenne på.
– Vil du ikke ha det selv?
– Jo. Det er derfor du skal få det.
Han nølte litt før han reiste seg.  Det var som om han hadde lyst til å si noe mer. Jeg fikk aldri vite hva det var. Bussen kom rundt svingen og jeg reiste meg automatisk. På en innskytelse strakte jeg meg på tærne og ga ham et kyss på kinnet. Vi så etter hverandre da jeg satt på bussen. Etterpå hadde jeg dårlig samvittighet. Det var jo egentlig min skyld. Hadde jeg bare latt lommeboken hans ligge hadde ikke noe av dette skjedd. Jeg hadde ikke fortjent å få noe.
Da jeg kom tilbake til skolen hadde alt forandret seg.  Det var tisking i krokene… jeg var ikke lenger en selvsagt del av gjengen. Før siste skoletime kom det to utsendinger for å gi meg beskjed om at jeg skulle holde meg unna Michael.  Jeg forstod ikke hvorfor og forsøkte å protestere.  De begynte å dytte på meg og jeg slo tilbake. Og så ble jeg utvist en uke til.

Jeg tenker på den dagen som opptakten til min sortie fra skolen.
Jeg har både dollarseddelen og alabastegget fremdeles.  De ligger i den sorte skoesken, sammen noen sider jeg rev ut av de gamle minnebøkene mine,  før jeg dynket resten med armagnac og tente på det i peisen hos pappa.
___

Det hender i blant at jeg våkner og ikke forstår hvor jeg er.  Det er noe galt med geografien. Så normaliserer det seg og jeg forstår at jeg ligger i sengen min. Da forsøker jeg å huske hva jeg har drømt.
Jeg pleide å fortelle Lotte om drømmene mine. Da satt hun seg ned ved bordet og tørket seg på et kjøkkenhåndkle, før hun la hodet i hendene og lyttet. Og hver gang ble hun like opprørt over at drømmen hadde sluttet akkurat mens det var på det mest spennende.
– Hva tror du skjedde etterpå? kunne hun spørre, og så kunne vi sitte å dikte videre om hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde våknet.
Etter at Lotte sluttet var det ikke lenger noen som ville høre om drømmene mine, så jeg sluttet å fortelle om dem.  Og når jeg ikke hadde noen å dele drømmene mine med,  ble det heller ikke så viktig for meg å forsøke å huske dem.
Jeg husker ikke helt når det begynte, men jeg husker at jeg begynte å dømme flere drømmer som sluttet med at jeg falt utfor et stup. Da jeg fortalte det til pappa bare smilte han og sa at det var sånne drømmer man hadde når man vokste.
– Hver gang du drømmer at du faller er det fordi kroppen strekker seg litt, og når du våkner har du blitt lengre, sa han, – bare se hvor stor du har blitt i det siste.
Jeg så slett ikke at jeg hadde blitt noe høyere. Jeg var fortsatt den laveste i klassen. Men drømmene fortsatte, og så skjedde det noe merkelig. Midt inni en drøm forstod at jeg kunne stoppe drømmen når jeg ville. Jeg kunne velge å forflytte meg, både i tid og rom. Jeg var ikke nødt til å falle ufor stupet.  Og så hørte jeg et spørsmål: Har du forsøkt å fly?
Normalt tar det bare litt tid før jeg klarer å orientere meg hver gang geografien virker ukjent når jeg våkner. Normalt forstår at jeg etter hvert at jeg har snudd meg i løpet av natten… at jeg ligger med hodet i fotenden av sengen.  Og så er balansen gjenopprettet og verden er tilsynelatende akkurat slik den var da jeg sovnet.

Det er krig i Jugoslavia. Fru Harring har kjøkkendøren åpen og radioen på. På radioen snakkes det om løsrivelse og opprør. Fra kjøkkenet lukter det stekt fisk. Vi skal ha hellebarn, en slags kveite.  Jeg hater det. Mamma og Kissa har reist til Norge for å besøke morfar i påsken. Egentlig skulle vi reist alle fire, men pappa måtte jobbe.
Pappa og jeg sitter i spisestuen på hver vår side av det store bordet. Pappa har spredd alle seksjonene av Politikken utover bordet og leser litt i hver, akkurat som han pleier. Det regner og jeg er tiltaksløs. Jeg bare sitter her fordi jeg ikke har noe bedre å ta meg til. Fra kjøkkenet hører jeg at det er to mennesker som har blitt drept for å delta i en fredsdemonstrasjon. En mann og en dame.  Jeg har aldri tenkt på at jeg kan bli skutt, og da de var tolv år tenkte sikkert ikke de heller at det var det som skulle skje med dem. Jeg mer ker at jeg er urolig.
– Kan det blir krig her, pappa?
Han rister på hodet uten å se opp fra avisen.
– Det har jo vært krig her før. Hvordan kan du være så sikker på det?
– Vi er medlem av Nato. Det er ingen som tør å angripe oss.
– Er ikke Jugoslavia medlem av noe?
– Nei.
– Og da er det ingen som hjelper dem?
– Nei.
Det høres ut som om det har sluttet å regne. Kanskje jeg skulle gå en tur ned til sjøen… alt er bedre enn å sitte her i fiskelukten.

Fra haven på baksiden av huset går det to stier ned til vannet. Den ene er ganske bratt og steinete, mens den andre er langt slakere og delvis hellelagt. Helt nede ved vannkanten er det anlagt en offentlig turvei. Den er asfaltert og strekker seg rundt pynten og helt frem til tennisklubben.  Fra Tennisklubben går det en liten sti til en offentlig badestrand som man også har adkomst til fra en bilvei. Stranden er godt besøkt om sommeren, men om våren og høsten, når det ikke er varmt nok i vannet til at det er behagelig å bade, er det bare tennisklubben som blir besøkt.  På strandsiden av tennisklubben ligger det nye klubbhuset. Der er det et utendørs serveringssted med toaletter og en dusj som er reservert for medlemmer. På baksiden ligger selve klubblokalet. Det er stort og har vinduer i taket som kan åpnes elektrisk. Ettersom min farfar, Mogens, var en av de tre som finansierte det nye klubbhuset, har familien automatisk livsvarig medlemskap og egen nøkkel. Nøkkelen har fast plass ved siden av garderoben i gangen hjemme. På en innskytelse hekter jeg den av kroken og putter den i lommen. Når det regner er det sjelden noen på tennisbanen.  I dag er det sikkert ingen der. Da kan det være bra å ha nøkkel,  i tilfelle det begynner å regne igjen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg velger å ta den lange stien ned til sjøen. Jeg pleier alltid å ta den korte. Når jeg skal fra et sted til et annet så vil jeg helst komme dit så fort som mulig;  selve forflytningen er et nødvendig onde. Aller helst ville jeg kunnet teleportere meg selv, som i Startrek.

Jeg har Madonna på walkman og holder blikket på hellegangen. Jeg har noen rare tanker om at jeg kan få en belønning dersom jeg klarer å gå helt i takt med musikken, uten å tråkke på stripene mellom hellene.  Jeg er fullstendig i min egen verden og hører på Live to tell mens jeg tar lange skritt.  ”If I ran away, I’d never have the strength to go very far…”
Det kommer en rar lyd og så stopper musikken.  Jeg vet med en gang hva som har skjedd, for det har skjedd mange ganger før. Det er båndet som har krøllet seg. Det skjer nesten alltid hvis jeg beveger meg for uvørent.  Og det er akkurat det jeg har gjort. Jeg har hoppet fra helle til helle.  Vel, det er straffen. Så blir det vel ingen belønning i dag, bare hellebarn og kokt kål til middag… og ikke har jeg noe å tvinne opp kassetten med heller. Eller kanskje jeg kan bruke en hårspenne?  Jeg tar kassetten forsiktig ut og lirker båndet løs fra innmaten.  Det blir nesten en halv meter med løs tape som må spoles inn i kassetten innen jeg har fått alt ut.
Jeg ser oppgitt ned mot stranden mens jeg kjenner i lommene,  og det er da jeg får øye på henne.  Hun står helt nede ved vannkanten med ryggen mot meg og vifter med to lange pinner.
Hun snur seg fort da hun hører skrittene mine. Jeg stopper omtrent fem meter unna.
– Hei, sier hun og smiler. Jeg tenker at hun er på min alder, eller kanskje litt yngre.
– Hva gjør du?
– Det heter semafor.
– Er det en dans?
Hun rister på hodet og kommer nærmere.  Nå ser jeg at hun har briller. Akkurat som jeg, tenker jeg, men jeg bruker dem ikke. Jeg liker ikke å bruke briller. Men brillene hennes er nesten usynlige, som om de ikke har noen innfatning.
– Det er for å sende meldinger, sier hun og ser på kassetten min, – har du fått backlash ?
– Mmm.
– Skal jeg hjelpe deg?
– Har du en hårspenne?
– Nei, men jeg har en nøkkel, sier hun, og jeg kommer plutselig på at jeg har en nøkkel selv.
– Jeg har også en nøkkel…
Jeg finner frem nøkkelen og holder den opp.
– Det er lettere å bruke min, for den har ikke noe skilt, sier hun og gir meg nøkkelen sin. Helt automatisk gir jeg henne min for at hun skal holde den for meg.
– Hva heter du? spør hun mens jeg forsøker og spole inn kassettbåndet.
– Cecilia, men alle kaller meg…
– Det gjør jeg også! Skal jeg gjøre det for deg?
Hun ser at jeg fomler med kassetten. Jeg rister på hodet. Hun ser på nøkkelen jeg har gitt henne og leser på skiltet.
– Har du nøkkel til klubbhuset?
– Ja. Har du lyst til å se det?
– Gjerne. Gi meg kassetten så skal jeg gjøre det.

Hun ser på skapet med pokaler og på portrettene som henger på hver side.
– Det er farfaren min, sier jeg da hun ser på bildet av Mogens.
– Han ser litt streng ut. Er han det?
– Han er verre nå. Det er et gammelt bilde.
Vi ler forsiktig.
– Hvor gammel er han?
– Søttini.
– Virker automaten?
Hun peker på brusautomaten i hjørnet. Jeg nikker.
– Det koster fem kroner.
– Da har jeg akkurat nok.
Hun legger på penger og får en boks med cola.
– Vil du ha?
Hun holder boksen frem. Jeg nøler. Jeg liker ikke å drikke av det samme som noen andre har drukket av.
– Nei takk.
– Jeg har mentholdrops.  Har du lyst på ett?
Hun leter i lommen. Jeg angrer på at jeg ikke tok med meg noen penger.
– Ja takk
– Skal jeg lære deg semafor?

Jeg lurer på om jeg fortsatt husker hvordan navnet mitt er…  det begynner med venstre hånd rett ned og høyre i skrå vinkel oppover og så er det omvendt, og så tilbake igjen. Og så husker jeg ikke mer. Men jeg husker at jeg hadde lært å skrive navnet mitt da pappa plutselig kom inn døren.
– Er det her du er, Cecilia… middagen venter…
Så fikk han øye på henne og stoppet.
– Jeg… så deg ikke med en gang…
– Jeg heter også Cecilia. Hei.
– Ja… du har kanskje lyst til å spise middag med oss?
– Ja takk.

Jeg ble først litt paff da pappa helt plutselig inviterte Cecilia til middag. Når jeg hadde Alice på besøk pleide han aldri invitere henne til å spise middag med oss. Men jeg glemte det etter hvert.
Vi spilte ludo og så på MTV etter middag.  Vi satt i hjørnesofaen i dagligstuen og spilte to farger hver. Hun hadde de gule og de blå. Jeg hadde rødt og grønt. Det var som om vi hadde kjent hverandre bestandig, selv om jeg ikke visste noen ting om henne .
– Bor du i nærheten?
– I København.
– Hvordan kom du hit?
– Jeg tok bussen.
– Hvorfor det?
– Jeg hadde ikke noe annet å gjøre.

Det var begynt å mørkne da pappa sa han skulle kjøre henne hjem. Jeg spurte om jeg kunne følge med, men han sa han skulle på innom kontoret etterpå og kom til å bli sen.
– Det var veldig fint å treffe deg, sa hun da jeg fulgte dem ut til bilen.
– Vi ses kanskje en annen gang?
– Kanskje.
Hun nølte litt etter at hun hadde åpnet døren. Så snudde hun seg og tok av seg brillene.
– Du er akkurat…
Plutselig klemte hun meg og ga meg et kyss på kinnet.
– Du er akkurat som jeg tenkte du ville være!
Så satt hun seg inn i bilen og lukket døren etter seg, og jeg ble stående perpleks og stirre etter baklysene til de forsvant ut på hovedveien.

– Gråter du mamma?
Jeg har ikke hørt at hun har kommet inn.
– Men Shaya da… har du ikke sovnet ennå?
– Du sa du skulle komme å se på meg.
– Jeg skal det.
– Hvorfor gråter du?
– Jeg bare tenkte på noe trist. Hvorfor sover du ikke?
– Det er så vanskelig å sove.
– Vi kan legge oss litt sammen, i sengen min. Har du lyst til det?
– Yes.
Jeg masserer henne forsiktig i nakken til hun sovner.  Så lister jeg meg stille ut på gangen og åpner kommodeskuffen. Bildene som pappa tok ligger i et brunt plastetui. Jeg vet jeg ikke burde se på dem nå, men jeg klarer ikke la være.

– Du kan ta resten, sa hun og rakte meg colaboksen, – jeg orker ikke mer.
Jeg tok den imot uten å tenke. Den var fortsatt kald.  Jeg lukket øynene og drakk.  Nå har jeg fått spyttet hennes inni meg, tenkte jeg da boksen var tom.  Jeg forsøkte å kjenne etter om jeg ble kvalm. Jeg glemte det da hun tok meg i armen og reiste seg.
– Vi trenger ikke pinner, vi kan bare bruke hendene!
– Okei.
Hun gikk og stilte seg inntil den ene veggen, og jeg forstod at jeg skulle stille meg inntil den andre.
– Dette betyr C,  sa hun og holdt venstrehånden rett ned og høyre skrått oppover. Jeg hermet.
– Nei, du må gjøre motsatt. Det er andre veien.
– Men jeg er keivhendt, lo jeg.
Hun lo med. Jeg var ikke vant til at noen forstod de meningsløse morsomhetene mine og begynte å like henne enda bedre.
– Det er jeg og.

Det var over midnatt da pappa kom tilbake.  Jeg hørte at han låste seg forsiktig inn. Han kvapp litt da han kom inn i hallen og fikk øye på meg i trappen.
– Hvem var hun, pappa!
– Hysssj!
– Nei! Jeg vil vite hvem hun er!
– Hysj! Vi kan gå på rommet ditt og snakke.

Jeg ser på bildene og lurer på hva pappa tenkte da han så oss sammen i klubbhuset. Det må ha vært veldig rart for ham.  Og at han tok bilder av oss…  hvorfor gjorde han det?  Jo, jeg tror egentlig jeg vet hvorfor. På det ene bildet er vi alle tre sammen. Han fikk fru Harring til å ta det.  Hun var sur som vanlig og sa at hun ikke var ansatt som fotograf.  Men hun tok nå et bilde allikevel, og vi smilte til kamera, selv om hun var pottesur.

Er det seksten år siden? Nei… atten må det være.  Så ung pappa var… og så kjekk. Jeg skjønner godt at han klarte å lokke med seg unge jenter til sengs.  Men jeg ser også noe annet som jeg ikke så den gangen.  Cecilia er så lik pappa at jeg må ha vært blind som ikke så det. Tre alen av samme stykket. Så ser jeg på avisutklippet. Tre skoleelever bekreftet omkommet etter gasslekkasje i campingvogn.  To gutter og en jente.  Bilder av tre smilende ungdommer med fullt navn.
Hvordan kunne det ha seg at vi hadde fått samme navn? Cecilia er ikke så vanlig, det er Cecilie som er det typiske. Jeg har hørt at det egentlig var Mogens som bestemte hva jeg skulle hete, at jeg er oppkalt etter St. Cecilia.  Mogens og hele pappas familie er katolikker, mens mamma er metodist.  Jeg vet at det lå mye konflikt der, men at mamma fikk viljen sin.  Jeg ble både døpt og konfirmert i metodistkirken.

Det var først da Cecilia døde at jeg forstod at jeg hadde fortrengt lojalitetskonflikten og hva jeg egentlig hadde gått og båret på i de siste årene.
-Hva ville du sagt om jeg fortalte deg at Kissa har fått to hundre kroner i ukepenger det siste året, mens du bare har fått ett hundre? spurte pappa da vi snakket sammen etter at han hadde kjørt Cecilia hjem.
– Har han det?
– Nei! Men om han hadde det, hva ville du tenkt da?
– At det var urettferdig. Jeg hjelper til mye mer enn han!
– Du ville syns det var urettferdig og så ville du blitt sint på meg?
– Ja.
– Er du fornøyd med å få hundre kroner uken i ukepenger?
– Ja.
– Om jeg skulle gi deg to hundre og Kissa bare hundre, hva da?
– Uten at han visste om det?
– Ja.
– Bare jeg visste om det?
– Ja.
– Det ville ikke vært riktig.
– Selv om du gjør mer husarbeid?
– Jeg vet ikke… hvis vi fikk betalt etter hva vi gjorde kanskje… men da måtte vi begge vite om det… hvorfor spør du?
– Fordi det handler om å være fornøyd med det man får.
– Jeg har jo sagt jeg er det.
– Jo. Men tror du din mor blir særlig fornøyd hvis hun får vite om dette?
– Nei.
– Tror du hun har det best om hun ikke vet?
Jeg trodde det.  Jeg gikk og bar på dette for meg selv, ikke engang Kissa fikk vite noe, da.
Jeg fikk sjokk da jeg så avisen.  Jeg hadde jo lest om det, men jeg visste ikke hvem de var før nå.  Pappa så ned da jeg la avisen foran ham på skrivebordet.
– Hvor lenge har du visst det? En uke?
– Tre dager.
– Og så har du ikke sagt noe?
Jeg hadde lyst til å slå ham, og hadde jeg ikke sett at han gråt så hadde jeg sikkert gjort det.  Jeg hadde aldri sett pappa gråte. Det hadde ikke falt meg inn at det måtte være verre for ham enn for meg.
Det stod en urørt lunsjtallerken på skrivebordet hans. Det var en omelett og det var trukket en tynn gjennomsiktig plast over den. På innsiden hang det noen store vanndråper. Jeg satt og stirret på dem da den ene plutselig løsnet og falt ned på tallerkenen. Så ble alt mørkt.
…jeg står på kanten av et stup.  Jeg vet hvor jeg er selv om jeg ikke kjenner meg igjen.  Langt der nede ser jeg at noe beveger seg. Det er noen som signaliserer til meg. To flagg som vifter. Jeg leser navnet mitt sakte, to ganger, og så begynner jeg å fly. Jeg forsøker å styre, men landskapet forandrer seg etter hvert og det begynner å bli tåke. Jeg er nødt til lande på stranden. Det er bare så vidt jeg ser henne nå. Hun har flyttet seg til en liten holme og står helt stille med flaggene rett ned. Et tre stiger opp bak henne. Bladene begynner å falle av, helt til det står nakent tilbake. Da blir hun borte i tåken og jeg hører at jeg roper etter henne.  Jeg roper alt jeg kan.  Og så får jeg se henne igjen et lite øyeblikk. Hun synker sakte ned i havet helt til hun er borte. Bare flaggene stikker opp av vannet.

Da jeg kom til meg selv så jeg rett inn i øynene til pappa. Jeg hadde falt av stolen og lå på gulvet. Det var en stor våt flekk på gulvteppet. Jeg hadde tisset på meg.

Vi kom sent og satt oss helt bakerst i kirken.  Jeg gruet meg til å treffe moren hennes, og innerst inne var jeg litt sint på henne, så jeg var først veldig glad for at vi slapp å sitte helt foran. Men det var fullt av skoleungdommer der vi satt, og noen av guttene hvisket og lo litt.  Det ble for mye for meg. Jeg klarte ikke å høre på det så jeg snek meg stille ut og satt meg på kirketrappen. I det fjerne kunne jeg høre at noen øvde på trompet og jeg fattet ikke hva vitsen med det kunne være. Jeg hadde ikke vært på skolen på flere dager. Jeg så stadig dette bildet av henne der hun sank stille ned i havet.

Kanskje det var akkurat det hun gjorde? Hun kunne jo ikke ha merket noe. Hun har nok bare sovet og så har hun aldri våknet. Jeg håper hun drømte noe fint mens hun gled sakte inn i døden. Det skal regne i begravelser. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne være så fint vær.

Jeg fikk se moren hennes for første gang da alle kom ut av kirken. Hun gikk rett bort til pappa og omfavnet ham. De stod sånn lenge, så lenge at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre. Jeg så at de gråt begge to, og jeg klarte ikke lenger å være sint på henne.
– Jeg har hørt så masse fint om deg, sa hun gjennom tårene etterpå, –  Cecilia likte deg veldig godt.
– Jeg likte henne også.
– Det var fint dere traff hverandre.
– Ja… hvordan fant hun meg?
– Det vet jeg ikke. Hun var alltid så dyktig til å finne ut av ting på egenhånd.
Jeg kjente hele sorgen hennes da hun klemte meg.  Jeg tror hun tok farvel med sin egen Cecilia gjennom meg.  Da vi så på hverandre etterpå fikk en følelse av at hun helst ikke ville se meg mer.
– Takk for at du kom, hvisket hun.

Det ville blitt helt feil om vi skulle gå i mottagelsen, så pappa og jeg gikk på cafe i stedet. Solen stod skrått inn av vinduet og refleksen fra den hvite duken falt på ansiktet hans.  Det var første gang jeg la merke til at han begynte å bli gammel.
– Har jeg vært urimelig med deg, Cecilia?
– Jeg vet ikke. Hvor mye syns du jeg bør tåle egentlig?  Har du noen flere hemmeligheter?
– Nei.
– Jeg tåler nok en til, så bare kom med det. Det er bedre at du forteller meg alt enn at jeg får høre det fra andre.
– Det er ikke noe mer å fortelle.
Han hadde fått noen grå hår ved ørene. De var helt tydelige i det skarpe lyset. Kanskje det er sant at man kan få grå hår av å bekymre seg?
– Hva skjer nå? Skal vi bare smile å late som ingenting når vi kommer hjem?
– Det er helt opp til deg. Hvis du velger å fortelle om det så skal jeg ikke forsøke å hindre deg. Bare husk at det skjedde for femten år siden.
– Og det har aldri skjedd senere?
Han slapp å svare. Jeg hadde allerede bestemt meg for aldri å fortelle noe som helst.

Det har blitt lyst.  Jeg kan ikke lenger se speilbildet mitt i vinduet bak skrivebordet. Jeg kan se hustakene på andre siden av parken der pipene stikker opp i morgensolen. Som flagg, tenker jeg, men akkurat de flaggene kommer til å fortsette å stige en stund til, helt til klokken passerer halv elleve om noen timer. Da går solen bak noen høyere hus og da blir de liggende i skyggen.
Det er på tide å tørke tårene og begynne en ny dag.  Bare et siste blikk før jeg folder plastetuiet sammen og legger det tilbake i skuffen. Det som engang var og som ikke lenger er…
Pappa har aldri forsøkt å bestikke meg eller kjøpe meg.  Han har aldri tilbudt meg noe for å gjøre noe for ham.  Det eneste han noensinne har tilbudt meg er takknemmelighet. Vi har alltid vært lojale mot hverandre. Da jeg ble utvist fra skolen stolte han hundre prosent på meg da jeg fortalte hva som hadde skjedd, og han tordnet mot Mogens som ville gi meg husarrest.
– Cecilia er mitt barn! Det er ingen som bestemmer over henne! sa pappa.
– Nåh… hvis det virkelig er så viktig for deg så må hun jo få løpe som hun vil, sa Mogens og ga seg.  Jeg følte det som min første seier over Mogens. Det ble også den eneste.

To måker flyr dovent opp fra bakgården da jeg åpner kjøkkenvinduet for å slippe inn litt luft.  Så husker jeg at Shaya ligger i sengen min og bærer henne forsiktig tilbake til sin egen. Det er best å våkne i kjente omgivelser. Jeg er sliten. Det er på tide å lage kaffe.
Jeg leter på youtube men jeg venter på at espressomaskinen skal bli varm.
The official music video, akkurat som jeg så den på MTV.  Madonna sitter stille på en stol og synger med blikket inn i kamera. Teksten står under bildet…

A man can tell a thousand lies
I’ve learned my lesson well
Hope I live to tell the secret I have learned,
’till then it will burn inside of me

Jeg fikk aldri kassetten tilbake.  Jeg tror hun tok den helt bevisst. Kanskje hun tenkte jeg skulle få den tilbake en gang…

______________________________________________________________

Siv har gått for å levere tilbake motorsagen. Shaya og jeg har laget vafler og kakao og sitter godt innpakket på verandaen da hun kommer tilbake. Det er nesten ingen vind og omtrent skyfri himmel, men det er bare ni grader.  Siv er andpusten etter å ha gått opp den bratte bakken, og rister på hodet da jeg spør om hun vi ha en vaffel.
– Nei takk. Jeg har fått nok av både mat og bygdesladder for en stund.
Hun kaster et blikk på lerketreet.
– Det har stått der siden jeg var liten. Jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på.
Shaya setter koppen fra seg og ser opp på henne.
– Det var fordi du tenkte på at du aldri ville få se det mer.

 
 
 
 
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

23 Responses to Semafor

  1. avatar sjalle says:

    FAEn !!!

    Cecilia. du må ikke komme med en såååååå lang såååååå sent, leser den i morgen ..

    Natti :)





  2. avatar Cecilia says:

    Sorry da!
    Bare vent til jeg har betalt årsavgiften! Da kan jeg gjøre som jeg vil!

    natti :)





  3. avatar Mairmog says:

    Åh, wow, som du skriver!! Nå har jeg lest første halvdel og må komme innom litt senere for å lese mer!!! Du er jommen flink til å videreformidle det du har opplevd og sannelig husker du mange detaljer også! KJEMPEBRA! Ble litt nysgjerrig på Michael, -har du fortsatt kontakten med ham? :) Han virket som en kjekk gutt!

    Har du utgitt bok noen gang? Du er jo et oppkomme i historier!!

    Ha en fin dag og ei fin påske!





    • avatar Cecilia says:

      Så hyggelig at du likte det :)
      Jo, jeg har litt kontakt med Michael. Vi forsøkte å ha et forhold i en kort periode, men vi forstod begge to ganske fort at han egentlig var homofil. Han driver en gaybar i dag , og han er forsatt en veldig kjekk mann.
      Et oppkomme av historier – hadde det enda vært så vel :)
      Jeg har ikke fått utgitt noe ennå, men jeg håper jo.





  4. avatar Rita says:

    Å himmel. Jeg klarer ikke å kommentere alt, fordi jeg har ikke så klok hjerne som deg som får med meg så mange detaljer.
    Men den gymlæreren var teit, sorry meg, men du skulle jo bare hjelpe til. Hvem bryr seg om man er naken liksom?? Du gjorde det rette, ja det gjorde du :)

    Ha en flott påske alle sammen :)





    • avatar Cecilia says:

      Du har en klok hjerne, Rita, og du har mye mer enn det! :)
      Gymlæreren var forøvrig en tidligere håndballspiller med en karriere på landslaget, noe hun aldri unnlot å nevne. Men karrieren hennes kan ikke ha vært særlig lang eller imponerende, for jeg har forøkt å google henne uten hell :)

      God påske til deg også! :)





  5. avatar Mairmog says:

    Åh, jeg KLARTE bare ikke å la være å lese videre! Dette var jommen sterk lesing, -du er utrolig flink til å skrive og det var så gripende og lettlest at man ikke klarer å stoppe! Gleder meg til å lese mer her inne!

    :)





  6. Pingback: Semafor | Cecilia

  7. avatar Marthon says:

    Veldig godt skrevet – og flere brikker som faller på plass i føljetongen – som jeg skrev et annet sted.

    Én ting:
    “Så ble alt mørkt.” – skriver du.
    Du mister bevisstheten, faller av stolen, har veldig livaktige drømmer, våkner på gulvet …
    Faren din så alt sammen. Hva sa han etterpå om det som skjedde?
    Har du opplevd noe slikt flere ganger?





    • avatar Cecilia says:

      Jeg forsøker jo å være litt selektiv i tekstene mine.
      Jeg har besvimt bare en gang senere. Det var etter en trafikkulykke.
      Det er de to gangene jeg kan huske at jeg har besvimt, og begge gangene hadde jeg drømmer som festet seg.
      PÅ kontoret til pappa var jeg besvimt i omtrent et halvt minutt. Jeg hadde bare glidd sakte ned av stolen. Det var to stykker til på kontoret da jeg kom til meg selv. Det var veldig flaut.
      Den andre gangen var jeg så mye inn og ut av virkeligheten at jeg ikke har noen formening om hvor lenge det varte.

      Denne uken har jeg fortsatt å konvertere de gamle dagbøkene mine til InDesign.
      Jeg har kommet til sommeren 1995. Jeg tenkte kanskje jeg skulle skrive et innlegg om da Mogens døde og om at jeg fikk min første mobiltelefon… og litt sånt. Jeg har også funnet en gammel særoppgave som jeg humret godt over. Noen flere brikker…vi får se hva jeg rekker. Det trådløse nettverket mitt har falt ut og Get får ikke orden på det før tidligst mandag. I mellomtiden bruker jeg iPhone som modem.





  8. avatar siskan says:

    Du skriver helt fantastisk, jeg er kjempeimponert og jeg har bare lest dette innlegget,viste ikke at det var en føljetong. At du da fikk meg skikkelig engasjert som leser viser bare hvor knallbra du skriver.
    Tror du jeg gleder meg nå til å gå inn å lese alt fra begynnelsen av yess snuppa. Hvis du ikke lever av å skrive bør du sporenstreks sende inn det du skriver.
    Settningene har så god flyt og ordlyden din gjør at man føler en tilstedeværelse i fortellingen.
    SKRIV MERE PLEASE, stor varm siskanklem





    • avatar Cecilia says:

      Hei Siskan! Så fint at du er tilbake :)

      Veldig hyggelig at du leser. Det kommer nok mer fra oppveksten min etterhvert, så bare følg med :)

      Jeg kommer snart på besøk…





  9. avatar Breiflabben says:

    Takk for at jeg fikk komme inn i ditt liv her.
    Det var flott å få denne introen tror jeg, hvordan bånd, vennskap og troskap bygger seg opp både i og utenfor familie.
    Blir spenende å følge.





  10. avatar gressenka says:

    OMG, dette var helt fantastisk skrevet.
    Jeg satt her mer tårer i øynene jeg.
    Har forøvrig lest den teksten du linket til i dette innlegget også..
    Imponerende!
    1000 takk for at du tipset meg om det :-)





  11. avatar geitost says:

    Hei Cecilia.
    Som jeg skrev i en forrige kommentar, dette innlegget “Semafor” har inspirert meg flere tanker jeg vil gjerne dele med deg, men å skrive dem ned under en rasjonell form er egentlig litt mer vanskelig enn jeg først tenkte. Her finnes uansett den første delen til en mulig kommentar (faktisk, denne delen er snarere en slags digresjon).

    En kveld i Mai begynte jeg å skrive ned et par-tre idéer om “Semafor”, men snart så jeg at jeg ikke klarte å uttrykke noe relevant, så gikk jeg til sengs før jeg hadde avsluttet kommentaren.
    Da jeg våknet neste morgen, husket jeg godt det jeg hadde drømt om i natt.
    Drømmen hadde begynt i midt av en gate, på kvelden, med en krangel mellom en jente og hennes far om en familie hemmelighet. Plutselig begynte en kamp på gaten, og så måtte jeg løpe vekk, og prøve å skjule meg i en selskapbygning hvor en dame snakket mildt med meg, helt til hun skjønte at jeg ikke jobbet der men hadde ankommet helt tilfeldigvis, og var en slags inntrenger. Så begynte hun å se på meg som om jeg kunne være farlig for henne og selskapet. Så måtte jeg løpe vekk igjen, og, etter flere eventyr, så befantes jeg i en fattig bydel i Sverige, hvor en muslim familie vilkommet meg og inviterte meg å besøke dem senere for å dele deres kveldsmat. Før jeg gikk ut av huset deres, forklarte de at svenske knivene er dårlige og skjær ikke godt….
    Dette var en kort resymé av det jeg husket av drømmen da jeg våknet. At den siste delen til drømmen refererte artikkelen “Omskärelse – rättighet eller barbari?” jeg hadde nettopp lest på DN.se, var ikke tvilsom, selv jeg ikke forsto hvorfor jeg hadde merket den (et symbol for en måte å bli voldsomt avsløret, kanskje ?) Men jeg lurte omvendt særlig om betydningen til det som hendte på begynnelsen av drømmen, mellom mannen og datteren.
    Da jeg tenkte på den litt etterpå, kunne jeg ikke engang minne nøyaktig hvis mannen var et medlem av min familie, en fyr som heter François og har en ganske uklar slektskap historie, eller om han var Nicolas Sarkosy !
    Hva hadde den franske presidenten å gjøre her, tenkte jeg forvirret. Men så snart jeg tenkte på ordet “president” til meg selv, så ble mine tanker umiddelbart koblet med en oppfatning som du, Cecilia, hadde lenge siden skrevet, i en tilbakemelding pødin egen blogg, om hva du tenker som er den moralen til fleste i Frankrike, særlig om familie greier.
    Jeg hadde godt merket oppfatningen din, både fordi det hørtes ut litt “off-topic” i sammenhengen til samtalen, og fordi jeg var litt uenig med det du hadde skrevet om emnet. Din mening om moralen til franskmenn så ut ikke fullstendig riktig, og den hørtes veldig forvirrende ut, selv om jeg kunne ikke forklare hvorfor. Men jeg skjønte samtidig at det som hadde påvirket deg, da du skrev den, var sannsynligvis hva som hendt da President François Mitterrand døde. Jeg husket det godt. Og i mine øyne, hans personlig tilfelle var virkelig enestående, og derfor skulle det absolutt ikke generaliseres.
    Dagen til hans begravelsen, alle fikk se, ved siden av hans sønner, den jenta som vært nylig avslørt som eks-presidentens hemmelig datter.
    Vi alle vet at utroskap er sett, i katolske landen, som en slags nasjonalsport, og til og med kanskje, en kilde til stolthet for mange. Men hvis ingen sa ingenting etterpå om saken, var det bare fordi alt i seremonien hadde vært avgjort av Mitterrands enken, Danièle, som tenkte at hun ikke hadde lov til å forhindre en uskyldig jente, til og med barnet til en bigamist, å følge hennes egen far sin likkiste til kirkegårdet. Alle i landet beundret en veldig generøs oppførsel fra enken, fordi alle kunne se hva det betydde som offentlig ydmykelse for seg selv. Og det er grunnen at saken ble ikke videre kommentert. Men denne generelle taushet betydde absolutt ikke at ingen brydde seg om hvordan Mitterrand hadde oppført seg, tvert imot. For alle var det kun for sent for å be ham å forklare hva var hans unnskyldningen.

    Dette begravelsen hendte i begynnelse av 1996, og derfor, bare et par månader etter dramaet du og faren din opplevde sammen. Med “Semafor” skjønner jeg etterpå hvorfor du hadde merket denne hendelsen.

    Da din gammel tilbakemelding fikk meg huske Mitterand, valgte jeg å ikke sende noen kommentar om den. Poenget var litt off-topic, som jeg sa før, og så fortjente ikke min mening å være uttrykt videre der. Jeg snart glemte den etterpå. Selvfølgelig kunne jeg ikke forestille meg at en forskrekkelig historie lå imellom linjene dine.
    Men det er veldig forbausende at jeg måtte få hjelpet av en drøm for å opplyse den uklare inntrykket din oppfatning hadde fått meg føle, lenge siden.





    • avatar Cecilia says:

      En kommentar som har unngått meg.
      Jeg merket meg begravelsen til Mitterand. Det ble vist klipp på fjernsyn og begravelsen fikk bred omtale i Danmark, (jeg tror jeg fortsatt har noen avisutklipp liggende) , selv om den altså tydeligvis ble forbigått i taushet i Frankrike. Det som på den tiden slo meg, var at det var åpenhet rundt det. Mitterands datter, et uekte barn, kom i begravelsen hans, og stod sammen med enken hans. Jeg kan ikke huske at jeg hadde noe spesielt fokus på eller i det hele tatt noen tanker rundt min mine egne opplevelser i hodet da jeg skrev den første kommentaren til deg om dette, men jeg ser ikke bort fra det. Men at det lå noe bevisst mellom linjene tror jeg nok ikke. Jeg har bearbeidet den sorgen ganske lenge, og jeg har skrevet masse om det flere steder i dagboken min. Undringen over at jeg kunne bli så knyttet til et menneske jeg bare så vidt hadde truffet, var det sentrale tema i det meste jeg skrev. Selve faktum, at hun var et resultat av min fars utroskap, plaget meg egentlig ikke de årene hun levde, det var først etterpå at det plaget meg. Jeg fikk tanker om at det aldri hadde skjedd hvis pappa ikke hadde vært utro, og at det var hans skyld…og samtidig at det var min skyld, fordi jeg ikke hadde tatt kontakt med henne. Hadde jeg gjort det så hadde hun kanskje levd fortsatt, kunne jeg tenke. Mange år senere kom jeg igjen tilbake til undringen. Jeg kunne begynne å gråte bare jeg tenkte på henne, og jeg følte et slag merkelig sinne mot disse guttene som satt i kirken og byttet fotballkort og tisket og hvisket under begravelsen. Jeg merker det nå også, mens jeg skriver denne kommentaren, at det fortsatt er sårt. Jeg likte henne så veldig godt og ble så forferdelig knust da hun døde. Jeg tror nok en del av meg døde sammen med henne.
      Jeg vil ikke skriver mer om dette.
      Tusen takk for flott kommentar, og beklager at jeg ikke har svart før.





      • avatar geitost says:

        Hei Cecilia.
        “Jeg vil ikke skriver mer om dette” hørtes litt tvetydig ut.
        Mener du ” Jeg vil ikke skrive() mer om dette” eller “Jeg vil ikke (at du/vi) skriver mer om dette” ?
        For min del, jeg ikke ønsker kommentere videre inneholdet til “Semafor” . Omvendt, det jeg ville gjerne legge til, er om tankene som dette innlegget fikk meg forstå om ditt forhold med dine figurer generellt, hvordan du setter beliggenheten rundt omkring dem i dine fortellinger, og hovedsakelig hvordan du setter deg selv mellom dem i scener du beskriver.

        For eksempel : “Jeg liker å se opp til folk jeg beundrer.” skrev du i ditt innlegg “Hija de la luna”. Det var ingen overraskelse for meg i det hele tatt. Helt fra begynnelsen har jeg forestilt meg, fra det du skriver, at fleste figurene til dine fortellinger er “store”. Og det var det utganspunktet til min nesten eventuell kommentar. “Giganter” var ordet jeg hadde i sinne for den.

        Men jeg skal selvfølgelig ikke skrive noen annen kommentar her, hvis du ikke ønsker det.
        God natt.





        • avatar Cecilia says:

          Hei,
          … det ble absolutt litt tvetydig. Jeg ble veldig lei meg mens jeg skrev, og orket ikke skrive mer. Ting kommer nærmere enn mann liker noen ganger. Det var ikke ment som et ønske om å avslutte kommentarrekken :)

          Jeg ser poenget ditt. Mennesker jeg beundrer er alltid større meg, og de fleste er faktisk også høyere enn meg , rent fysisk, så jeg ser opp til dem i dobbelt forstand.
          De blir kanskje giganter?
          Jeg ser gjerne etter det store i mennesker, og dyrker storheten i oss. Jeg tror jeg er nødt til å beundre noe hos mennesker jeg liker.

          Jeg setter pris på kommentarene dine :)





          • avatar geitost says:

            ” … de fleste er faktisk også høyere enn meg” .
            Ja ! Du akkurat ser poenget mitt.

            Følelsen at dine figurer er større enn deg først kom til meg da jeg leste ditt først innlegg som omtalte faren din. Teksten fortalte at han hadde kommet en dag til klasserommet ditt, på en helt uventet måte fordi han hadde vært lenge borte, hvis jeg husker godt. Til lærerinnen som lurte på om hva han letet etter, hadde han svart at han ble der for å hente deg hjem. “Jenta mi” sa han. Og din følelse var en blanding av glede, for å se ham igjen etter et langtids fravær, og av stolthet for at du hadde tiltrukket oppmerksomheten, foran hele klassen, av en stor og flott voksen mann.
            Du var en veldig liten pike, tror jeg, da du forsto at du ikke trengte å være høy for å stråle sosialt. Alt du trengte var å bli offentlig verdsatt av merkelige mennesker.

            Dette er grunnen hvorfor jeg har altid forestilt meg at dine viktige figurer var store.
            Sammenlikningen er sikkert svak, men jeg ser dem som i et skyggespell. Med dine tekster, du holder foran deg en lampe som opplyser dem, og det er deres skygge på veggen du viser oss, og forteller om.
            Siv, som er åpenbart større enn bare syv centimeter enn deg, og Mogens selvfølgelig, og din farmor oppå trappen, og din egen “Big Brother”, og flere andre, alle “leses” som store folk. Jo nærmere de virkelige personer er, desto større deres silhuett er på skjermen. Derfor den aller størst, paradoksalt, er Shaya. Jeg har altid sett hun som “La petite géante”.


            The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

            Det som var merkelig, i ditt innleg Semafor, var at for første gang, én av dine figurer plutselig ikke så ut like stor som før. Når han sitter foran avisen og gråter, ser faren din ut som en liten gutt. En skyldig gutt som bare en mor kan refse og trøste samtidig. Og tilgi, som du gjorde.





  12. avatar Hilde says:

    Siv som “hørte” Shayas ordløse kommunikasjon. Møtet med Michael, lommeboken og alabastegget. Opplevelsen med Cecilia og minnene du og din far delte.
    Så godt beskrevet, så fint flettet sammen…

    Nydelig Cecilia. Nydelig, vart og varmt.





  13. avatar Cecilia says:

    @geitost:

    Bonsoir mon ami.
    For en utrolig nydelig video… og for en vakker sang. Jeg spiller den på nytt og på nytt. Det er noe utrolig betagende og samtidig så trist … Hvem er det som synger?
    The gentle giant… jeg ser på ansiktet hennes, bevegelsene – hun ser seg rundt, tar seg til håret og lukker øynene så hun ikke skal få vann i dem når hun dusjer. Hva er slags mekanismer som automatisk virker på meg? Er det de samme mekanismene som får en katt til å jage etter en mekanisk mus?

    Å bli verdsatt av merkelige mennesker – bemerkelsesverdige mennesker – remarkable humans… jeg liker det. Merkelige mennesker legger merke til andre ting enn vanlige mennesker, og de blir selv lagt merke til, som merkelige mennesker, av vanlige mennesker.
    Men stråler i glansen fra andre. En vakker kvinne blir enda vakrere sammen med en stygg mann, og han, på sin side, kan pynte seg med henne. Og sammen får de langt mer oppmerksomhet enn de gjør hver for seg.
    Jeg tenker:
    Er man liten av vekst skal man menge seg med kjemper dersom man vil synes.
    ”Verden vil ha stort og smått”, skrev jeg i det forrige innlegget mitt, ” mellomstørrelser er ut.”
    Det ligger en slags filosofi bak det, eller i hvert fall en observasjon gjort over lengre tid: Det store og det små skaper kontraster, og det i seg selv er langt mer spennende enn det gjengse.
    Vi putter miniatyr-seilbåter inn i flasker. Under dekk, ligger det ting ingen noen sinne kommer til å få se. Bittesmå miniatyr-tønner og taukveiler, kasser og hyller med flasker… og hvem vet, i kapteinens lugar, som vi aldri får se, står det kanskje en miniatyrflaske på det lille skrivebordet, med en miniatyrseilbåt inni… og inni den?
    Vi jukser ikke… detaljene som ingen får se er viktige. Jeg kan tegne en bitteliten flue og lime den inn på et usynlig sted i en illustrasjon. Bare jeg vet at den er der, men den er viktig allikevel…
    Jeg kan være en kjempe i møte med dem som er mindre. Jeg kan være en vennlig kjempe – som redder en mus fra å drukne eller fanger en nattsvermer og slipper den ut i natten. “Det er til ditt eget beste”, tenker jeg, “selv om du ikke forstår det selv.”

    Og så sporet jeg av, som vanlig…
    “La petite géante”… kjemper er bygget av små ting… som stjernestøv bygger planeter.

    :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *