En liten film jeg har laget…

med god hjelp fra mine nærmeste:

Som dere sikkert har lagt merke til, tyr jeg stadig til illustrasjoner i innleggene mine.  Denne filmen er ment å visualisere én av tre locations i en røverhistorie jeg skriver på for tiden. Hva det blir til, aner jeg ikke, men jeg er godt i gang. Som tidligere, er det Cilly La Vache som er hovedpersonen, og i så måte er det en fortsettelse av de to foregående historiene, men denne gangen uten de interne referansene.  Joda, Spencer og de “andre gutta” er med, likeså den ydmyke Lau Zier Hei, aka Tony Ericsson, med sitt kinesiske divineri i Haparanda, og dr. Mizhag har slått seg ned på Svalbard, eller SpitzBergen, som han foretrekker at det kalles, hvor han bedriver utstrakt lobbyvirksomhet mot den kinesiske presidenten for å overtale ham til å donere seg en av de kinesiske spøkelsesbyene som nå står som tomme og fraflyttede bautaer over den feilslåtte kinesiske tolkningen av mekanismene i det kapitalistiske system– et system de litt for hastig gjorde knefall for, uten noen forutgående konsekvensanalyse… så joda… og Siv Jensen er med… og Erna og Obama og Sophie Elise… og gjenferdet til Odd Grythe.

Jepp!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Posted in Eksperiment, Film | 6 Comments

Torso

De som har greie på det, sier det er viktig å hvile blikket i blant, feste det på noe som er langt borte, fordi det er bra for øynene å veksle mellom nærhet og distanse, gjerne ofte og med jevne mellomrom, og særlig for mennesker som stadig har blikket festet mot samme punkt.

_______


Jeg stirrer blankt ut i det nitriste tåkehavet som har omsluttet oss etter det siste væromslaget. Finnes det noe der ute, noe jeg kan feste blikket på? Jeg har litt motvillig plassert meg selv i målgruppen “folk som sitter mye foran dataskjermer”, selv om mye er en relativ og diffus formulering som kan bety så mangt. Hva er egentlig mye? Fem timer? Åtte timer? Tolv?
Men jeg har merket det på øynene etter at jeg flyttet, og jeg har tenkt at det kan skyldes to ting: Enten at jeg har blitt eldre, eller at jeg ikke lenger veksler så ofte mellom hvor jeg fester blikket. Det siste er antagelig det rette: Det faller meg ikke like naturlig å se opp fra skjermen nå som det sjelden finnes noe å observere utenfor vinduene. Det oppleves nesten som en sensasjon hvis det skulle komme en måke seilende forbi, eller hvis en spurv skulle slå seg ned et øyeblikk på en av verandastolpene.
Jeg burde kanskje sette opp et fuglebrett, eller kanskje henge opp et nek?

Jeg blir sittende noen minutter og stirre, påpasselig med å ikke falle for fristelsen til la blikket hvile mot min egen blå-bleke refleks i vinduet, mens jeg lurer på om det er meningen at disse periodene ideelt sett skal ha lik varighet, at én times skjermtitting skal kompenseres med én times ørkesløs fog-spotting.
Av en eller annen grunn vandrer tankene mine til sommerferiene i Norge, og jeg får plutselig et minne om flortynne fortrekksgardiner som blafrer dovent på tørkesnoren til mormor. Det lille smilet kommer helt av seg selv; mormors tørkesnor, det var ingen tvil om eierforholdet – det var mormors tørkesnor, skjønt det var morfars oppgave å holde den vedlike, sørge for at den ikke pep. “Nå piper den igjen” kunne mormor si, og da tuslet morfar ut i skjulet og fant frem den lille røde oljekannen med den slappe tuten.

Det er er forurensingen fra Ruhr som gjør det“, kunne han si da han kom inn igjen etter å ha oljet trinsene, “det er det sure nedfallet fra tyskerne som tærer bort oljen.

Mormors gardiner hadde et magisk mønster, et slags usynlig tredimensjonalt gitter som avslørte seg kun dersom lyset falt i en gunstig vinkel. Jeg oppdaget det helt tilfeldig. Hvis jeg satt på et spesielt sted på fjellet og konsentrerte meg om å fokusere blikket på et tenkt punkt omtrent midt mellom meg og gardinen, var det som om mønsteret kom duvende ut av det flortynne stoffet og materialiserte seg rett foran øynene mine, så nært at jeg faktisk kunne berøre det.

Hvorfor begynte jeg å tenke på dette nå? Kanskje fordi det er onsdag? Mormor vasket alltid sengetøy på onsdager.

Så blir jeg lei av å titte på rekkverket og den stusselige tujaen, og noe annet finnes det ikke å feste blikket på der ut. Jeg lener meg tilbake i stolen og lukker øynene i stedet. Egentlig leter jeg etter et sted hvor jeg kan donere klær til flyktninger eller andre som trenger det, en slags dansk variant av finn.no, som dba.dk. Der kan man tydeligvis kvitte seg med alt: Et snes utblåste hønse-egg, en halv sekk sement, et skuteglass fra nitten sekstifem, hva nå enn et skuteglass er for noget… men se opp for svindlere, advares det.
Joda, selvfølgelig er det svindlere der også, som over alt ellers. Det er bare å se det i øynene: Vi er et folk av svindlere og sjarlataner, og når mulighetene åpner seg, slår vi til, i vår medfødte grådighet.
Jeg nøler med å opprette en profil. Mailboksen min er allerede oversvømt av såkalt målrettet reklame, og jeg begynner så smått å bli mektig irritert over “målrettetheten”. Hvis Googles reklameroboter er representative for hvor langt man har kommet innen kunstig intelligens, kan vi trygt se bort fra advarslene om at AI er noe bekymre seg om. På Youtube en den kunstige intelligensen så innovativ at den formoder at jeg ønsker å se nøyaktig det samme som jeg har sett tidligere – på nytt og på nytt – og på nytt og på nytt, hvis jeg da ikke har lyst til å se et videoklipp av en polsk baker som pusser skoene sine eller en kvass to-åring som kan skrive ut pi med 119 desimaler på iPad, samtidig som han ramser opp de første hundre primtallene på esperanto.

Jeg blar videre, streifer litt rundt på nettet på måfå uten å se etter noe spesielt. I følge vitenskapen er vi ikke noe smartere nå enn vi var i steinalderen, kan jeg lese. Hvordan vet de egentlig det? Har de gjort forsøk? Men hvem bryr seg egentlig… dypest sett?
Filosofene mener det ikke er tenkt en eneste ny tanke siden middelalderen.
Elon Musk vil bygge et slags rørpost-system og sende oss fra sted til sted med lydens hastighet, kan jeg lese i New York Times – trehundre og førti meter i sekundet – åpenbart en middelaldersk tanke, dersom filosofene har rett.
Med lydens hastighet… hm… hvis jeg kan telle sakte til tre i løpet av den tiden som går fra jeg ser lynet til jeg hører tordenen, så er tordenværet en kilometer unna, lærte jeg av farfar, og da er uværet for langt borte til at lynet kan slå ned der jeg befinner meg, sa han. På den tiden var lydens hastighet noe lavere, etter hva jeg lærte, bare 330 meter i sekundet. Kanskje lyden forplanter seg fortere nå som det finnes så mye forurensing i luften?

Hører du det, Julia, når du begynner på skolen trenger du ikke stresse om morgenen, vi putter deg bare inn i rørposten, og så er du i klasserommet på null komma fem… hvis ingen kobler feil da, så du havner i Brøndby i stedet…

Nåja… det er visst bare et spørsmål om tid før vi flytter, så Brøndby blir neppe et reelt alternativ.

Europa er ikke trygt, ifølge Siv:


– Hvor lenge forblir Danmark verdens lykkeligste land, tror du? Hvor lenge tror du det er til det virkelig smeller?
– Hva mener du med virkelig? Har det ikke gjort det allerede, syns du?
– Det vi har opplevd hittil er ingen ting mot det som kommer.
– Hvor vil du nå?
– Vi bør tenke seriøst på å flytte.
– Det har du sagt før.
– Jo, men nå bør vi virkelig begynne å forberede det. Jeg vet ikke så mye om Danmark, men hvis du ser på Norge så kan du tydelig se hvordan synet på flyktninger har endret seg de siste ti-årene. Nå er Norge så godt som stengt. Hva tror du skjer når europeerne begynner å flykte? Tror du ikke andre land kommer til å stenge oss ute?
– Flykte? Hvorfor skulle europeere begynne flykte?
– Fordi vi ikke lenger er i stand til å forsvare oss.
– Mot hva?
– Mot overgrep.
– Fra muslimene?
– Nettopp. Vi kommer til å bli nedkjempet. Det ligger i kortene. Jeg har tatt feil, på samme måte som min mor tok feil da hun gikk på barrikadene og kastet BH-en. It’s a mans world! Punktum! Vi skulle aldri temmet mennene våre og tredd våre håpløse ideer om likestilling og fredelig samkvem nedover hodene deres! Vi skulle latt dem få være menn – krigere – forsvarere – sterke og uredde berserker som kjemper for å beskytte sine kvinner og barn ned livet som innsats.
– Hehe.
– Jada, bare le du, men det er jo slike menn vi har å takke for den tryggheten og friheten vi nyter godt av akkurat nå, er det ikke?
– Joda, og kanskje også den globale oppvarmingen som gjør at vi kan sitte ute og drikke vin i mars.
– Vel… la oss si det.
– Okei… så hva er problemet?
– Problemet? Problemet er at den moderne mann har blitt et domestifisert og temmet kosedyr som ikke lenger tør å krige. Morn, morn og velkommen, sier han når de muslimske hordene kommer for å overta.
– Har du lest Hege Storhaug i det siste?
– Hun er observant, men ikke særlig begavet som analytiker vil jeg si.
– Men det er jo hennes forskrudde tankegods du kommer trekkende med her, når du påstår at muslimene kommer hit for å islamifisere oss.
– Nei, det er ikke det jeg påstår.
– Når de kommer for å overta? Hva er det muslimene kommer hit med når de skal overta? Er det ikke religionen som gjør dem til muslimer?
– Jo, men du tolker i stedet for å lytte! Det det handler om er resurser, Siss, det er ikke religionen, det er antallet!
– Antallet flyktninger?
– Flyktninger og flyktninger, de er ikke mer flyktninger enn det vi var en gang.
– Men da var det ikke krig.
– Det er ikke krigen som tvinger dem til Europa, det er idé. Det er akkurat den samme idéen som fikk oss til å emigrere til Amerika.
– Men den idéen har man da vel lov å ha? Alle mennesker har vel en selvsagt rett til å forsøke å få det beste ut av livet?
– Joda, men er en idé det samme som en rettighet? Har danske uteliggere en selvsagt rett til å flytte inn i rikfolks hager? Er det det du mener?
– Vel, i utgangspunktet… jo, det burde de ha. Vi burde blir bedre til å dele på resursene våre.
– Okay, så hvor mange har vi råd til å ta imot? Har vi resurser nok til å ta imot femti? Hundre? Skal vi la dem dyrke poteter i blomsterbedene våre? Skal vi ha kølappsystem på badet?
– Hører jeg Hege Storhaug snakke nå?
– Nei. Det er dette fru Storhaug aldri har forstått, at det ikke handler om islamisering, men om resurser. Vi kan ikke stenge Europa. Kanskje England kan stenge grensene, men resten av Europa er det umulig å stenge. Og dersom vi skulle klare det, så isolerer vi oss fullstendig fra resten av verden. Hva skjer med resursene våre da?
– Smalhans, pleide mormor å si, hvis hun gikk tom for kaffe.
– Ikke sant? Så Europa kan ikke isolere seg, og vi har ikke resurser nok til fø på alle som kommer. For meg representerer det et dilemma.
– Jeg skjønner det.
– Og hva skjer da? Vi ser allerede hvor primitive disse menneskene er. De kommer hit og blåser seg selv til himmels, akkurat som japanske kamikazepiloter under krigen. Vi kan aldri vinne over sånne mennesker, og vi aner ikke hvem de er! Hver eneste én av dem kan være en udetonert bombe, og når resursene skranter, når det blir smalhans, som mormoren din kalte det, hvem er det da som vinner kampen om maten, tror du?
– Men nå gjør du akkurat som Storhaug, nå gjør du det til et religionsspørsmål!
– Nei! Det handler ikke om religion, det handler om sivilisasjon!
– Hva er forskjellen? Er ikke religionen grunnlaget for all sivilisasjonen? Finnes det en eneste kultur som ikke er tuftet på religion?
– Religion er maktmisbruk.
– Jada, for all del, du må gjerne kalle det maktmisbruk, men det er tross alt gjennom lovene vi har blitt tvangs-siviliserte som mennesker. Religionen har gitt lovene autoritet.
– Religionen har gitt maktsyke menn autoritet, mener du?
– Vel.. som en bivirkning. Men…
– Det er derfor vi bør planlegge vår egen flukt nå, mens europeere fortsatt er velkomne rundt omkring i verden, før vi også får status som flyktninger. Skjønner du?
– Er det ikke underlig hvor lett man løser verdensproblemer etter et par flasker vin?
– Skal vi åpne én til?
– Hvorfor ikke…?

 

På nrk.no er det direkte overføring fra rettssaken som Breivik har anlagt mot staten. Shaya har ligget på sofaen og fulgt med. Hun vet hva det handler om, og hun vet hva han har gjort. Etter massakren i Paris har terror vært et tilbakevendende emne, både på skolen og her hjemme.
Det er pause i sendingen, og hun kommer tuslende for å se hva jeg gjør.

– Hva gjør du?
– Bare kikker litt på nettet. Forstår du noe av det du ser på?
– Yes.
– Så hva tenker du? Tror du han vinner?
– N0. Det kan han ikke.
– Hvorfor ikke?
– Han skulle vært død.
– Hadde det vært bedre?
– Yes.
– Hvorfor det?
– For da hadde ingen snakket om han. De i Paris er det ingen som snakker om lenger. Det er ingen som husker hva de heter en gang, fordi de er døde.
– Du trenger ikke se på, vet du.
– Hvorfor kan han bestemme at det skal være rettssak?
– Det er alles rett å gå til sak hvis man føler seg urettferdig behandlet.
– Hvordan kan noe være urettferdig når han har drept så mange?
– Nei, akkurat det er ikke så lett å forstå. Men jeg skal gi deg et eksempel. Si om du er enig i dette. Hvis vi ikke følger loven, så skal vi straffes, og loven sier hvordan vi skal straffes. Er du enig?
– Yes.
– Hva må du gjøre hvis du går inn med møkkete sko?
– Jeg må vaske etter meg.

– Ikke sant? Du vet hva konsekvensene er. Men hvis du en dag går inn med ekstra møkkete gummistøvler, og jeg bestemmer at det ikke er nok at du vasker, men at du vil bli vekket annenhver time må dusje i kaldt vann i fjorten dager. Da blir det litt urettferdig, eller? Enig?
– Yes, men det er noe annet når man skyter noen.
– Joda, men glem det akkurat nå. Er du enig i at det er urettferdig at jeg forandrer reglene etter at du har gjort noe galt?
– Yes.
– Hvorfor kan jeg ikke forandre reglene?
– Fordi det… men jeg gjør jo ikke det med vilje! Jeg glemmer det bare! Det er ingen som dør, liksom!
– Det vet du ikke. Noen kan komme og gli og slå hodet i gulvet.
– Yes… men det er ikke det samme.
– Neida, det er det ikke. Jeg forsøker bare å fortelle deg at finnes lover og straffebetingelser for alt, også for dem som skyter uskyldige, og at straffen skal være slik det er avtalt på forhånd, slik det står i loven, ellers kan vi ikke stole på den.

– Men da får man jo samme straff enten man dreper hundre eller én million!
– Og det er urettferdig, syns du?
– Yes.
– Hvor mye strengere straff syns du det skulle være hvis man dreper én million mennesker?
– I don’t know.
– Hvis man dreper to millioner da, eller fem?
– Ååå! Alt blir helt feil når du sier det sånn. Man kan ikke skyte fem millioner!
– Neida, men syns du ikke det er viktig at vi vet hva vi risikerer hvis vi bryter loven?
– Men det kan ikke være lover for alt mulig. Hvis man dreper en hest og en katt samtidig, for eksempel. Finnes det en lov for akkurat det?
– Nei, men det finnes lover mot å drepe husdyr. Det viktige er at vi vet hva vi risikerer når vi bryter loven. Skjønner du hva jeg sier? Forstår du hva det betyr?
– Yes. At vi vet hva straffen er før vi bryter loven.
– Ikke sant? Det er det som er avtalen mellom oss og samfunnet, at hvis vi gjør noe galt, så er det loven som bestemmer straffen, og vi vet hva vi risikerer. Hvis jeg kjøper med meg noe som er ulovlig når jeg er i utlandet, så vet jeg hva straffen er hvis jeg blir tatt i tollen. Da må jeg velge om jeg tar sjansen, om det er verdt straffen.
– Vi blir aldri tatt.
– Nei, ikke ennå. De fleste av oss bryter faktisk flere lover hver dag uten å bli tatt. Men det er ikke viktige lover. De betyr ingen ting, egentlig. Det er derfor de er forskjellige fra land til land.
– Hvorfor har vi dem da?
– Det er noe som heter misnøye. Det er det som holder demokratiet sammen. Det skal jeg forklare deg mer om når du blir større.

[- – -]

– De sa at det er mange som har det verre enn han.
– Ja, jeg hørte det. Det var veldig merkelig å høre det komme fra en person som er satt til å ivareta samfunnets interesser. Han, av alle, i rollen som statsadvokat, burde vite at at ingen kan forsvare en urettferdighet ved å henvise til en annen. Det er pensum på forberedende.
– Hva betyr det?
– Det betyr at jeg ikke har noen større rett til å slå noen selv om noen andre har gjort det før meg.
– Er det derfor han vil ha rettssak?

– Jepp. Fordi han føler seg mobbet.
– Mobbet?
– Det er det som er problemet, at han mener han blir plaget mer enn det loven sier. Og det er altså forbudt.
– Selv når man har skutt så mange?
– Det spiller i grunnen ingen rolle hvor mange det er.
– Fordi det ikke står i loven?
– Nei, men… altså, ingen har egentlig lov å mobbe, men voksne har på en måte lov å mobbe hverandre allikevel, for eksempel for ting de tror på eller mener. Men man har ikke lov å mobbe noen for hva slags hudfarge de har, eller hvis noen er født med et handicap, eller er offentlig tjenestemann. Vi har for eksempel ikke lov mobbe politiet.

– Men de har lov å mobbe oss?
– Hehe, vel, det er akkurat det Breivik vil finne ut. Men altså, dette er så uforståelig at jeg ikke klarer å forklare det på noen forståelig måte.
– Men hvorfor sier han ikke bare at han blir mobbet?
– Det blir litt for… barnslig.
– Selv om det er forbudt?
– Mobbing er i grunnen ikke kriminelt nok til å gå til sak. Så da må han finne opp noe annet å gå til sak for.
– Han kommer ikke til å vinne.
– Det tror ikke jeg heller… men jeg er ikke så sikker på om han ikke burde.
– På grunn av avtalen?
– Jepp. Fordi hvis han taper så kan vi ikke lenger stole på loven.
– Men da er det loven som er feil.
– Det kan du godt si. Men vi kan ikke godt gi loven tilbakevirkende kraft, sånn at den gjelder for ting man har gjort før.
– Hvorfor ikke? Hvis man har gjort noe som ingen har gjort før? Da finnes det vel ingen lover for det?
– Det er et godt poeng, Shaya, men det holder dessverre ikke. La oss si du har gått inn med møkkete sko. Da vet du hva straffen er, ikke?.
– Da må jeg vaske etter meg.
– Nemlig. Men hvis jeg bestemmer at du skal bli pisket for å gå inn på teppet med møkkete sko, og sier at du allerede har gått inn med møkkete sko tre ganger, så da skal du piskes for alle de tre gangene, selv om det er lenge siden det skjedde… forstår du hvor jeg vil?
– Yes. Da får jeg straff to ganger.
– Nemlig.
– Men ingen blir pisket for å gå inn med skitne sko.
– Ikke i Danmark… tror jeg.

– – –

– Men…bryter du loven hver dag?
– Ja. Jeg har alltid en kniv i vesken.
– Er ikke det lov?
– Nei. En kniv er et våpen.
– Jeg har også kniv, som jeg har fått av Carl.
– Du må bare aldri ta den med deg på skolen. Men det vet du.
– Yes… men hva er straffen for det?
– Det aner jeg ikke.

_____

_

Min første ordentlige kniv fikk jeg av morfar. Den var gammel, det kunne jeg se da han ga meg sliren og ba meg holde den for ham mens han slipte kniven på slipestenen. Den stive sliren av lær og metall var så slitt at mønsteret som engang hadde vært preget inn i læret ikke lenger var synlig, kun et utydelig omriss av noe jeg tenkte skulle forestille en mann med gevær… eller kanskje et spyd? Kanskje det var en indianerkniv?
Etterpå slipte han den med et bryne, akkurat som med ljåen. Det var for at eggen skulle bli herdet, sa han. Da han hadde kjent på eggen noen ganger, lært meg hvordan man trekker neglen over den for å kjenne om den er ordentlig skarp, gikk vi i skyggen bak uthuset og så etter grener som var helt rette. Han ville ha en fingertynn, ung gren med mye saft.
Med den nyslipte kniven kuttet han grenen tvers over uten å anstrenge seg det minste.
Og så lærte han meg hvordan jeg skulle banke på barken med skaftet av kniven, forsiktig så jeg ikke banket hull i den, rundt hele veien, og så skulle jeg vri forsiktig, helt til barken løsnet og vi kunne trekke den av grenen som en hylse. Så skar han et lite hull, satte den for munnen og blåste. Hver gang han holdt fingeren for enden av barken, forandret tonene seg. Det låt helt annerledes enn alle andre fløyter jeg hadde hørt – mystisk – som om det var skogen selv som spilte.

– Hvordan får du så mange toner uten ha flere hull?
– Det er naturtoner. Det kommer bare an på hvor hardt man blåser, og på hvor lang fløyten er.
– Naturtoner? Er det derfor det blir så annerledes?
– Ja. Sånne toner kan du nok ikke spille på pianoet ditt.
– Fordi piano ikke er naturlig?
– Pianoet er stemt. Det vet du vel?
– Det vet jeg vel, men hvis det kommer an på hvor lang fløyten er, da er den vel også stemt?

– Jo, det har du jammen rett i. Hehe… selvsagt har du rett i det. Nei, vi får nok heller se hva det står i leksikon, så får vi sikkert et bedre svar. Se her, nå er den din.

Jeg trodde det var fløyten jeg skulle få, men det var utrolig nok den gamle kniven han rakte frem.
– Og husk, du skal alltid spikke med eggen fra deg, aldri mot deg.
– Jeg vet det… jeg har en kniv hjemme, en army knife. Men denne er mye finere.

 

På den tiden var det tillatt, selv for barn, å bære kniv. Det var lov å klatre i trær, det var lov å bade i bunnløse tjern og det var lov å balansere på stupbratte fjellskrenter.

Vitenskapen mener at det moderne mennesket har befolket jorden i to hundre tusen år. Menneskeheten skulle altså bli ett hundre og nitti syv tusen ni hundre og nittien år gammel, før man fant på at det skulle være forbudt å bære kniv på den delen av jorden som gå under navnet Danmark.

 

Jeg var ti år første gangen jeg så ham.
Jeg hadde vært ute og ruslet litt for meg selv, vært i bekken og funnet noen fine stener. Det var varmt, så jeg bestemte meg for å gå å bade i tjernet mitt. Det var aldri folk der, så jeg tok det ikke så nøye at jeg ikke hadde med badetøy, men akkurat den dagen var jeg ikke alene. Det satt en gutt med fiskestang på en av de store stenene på andre siden. Jeg ble stående og se på ham et øyeblikk og lutre på om jeg skulle gå igjen, men på en eller annen måte må han ha merket blikket mitt, for han snudde seg plutselig og vinket. Jeg vinket tilbake og ropte hei, men det skulle jeg visst ikke gjort.
– Hysj! Du skremmer fisken!
– Hvilken fisk? Det finnes ingen fisk her.
– Hvordan vet du det?
– Fordi jeg bader her hver dag.
– Da er det rart at jeg aldri har sett deg før.
– Har du fått noen fisk her noen gang?
– Nei.
– Der ser du. Hvordan skulle det komme fisk hit liksom?
– Hvor er du fra?
– København.
– Du kan bare bade hvis du vil… jeg trenger ikke fiske mer akkurat nå.
– Jeg har ikke så lyst lenger. Jeg kan gjøre det senere, når jeg har hentet badetøy.
– Vent… jeg kommer rundt.

Marius het han. Han hadde solbleket hår og et skøyeraktig blikk i de intenst blå øyne.
– Du er ganske modig som tør å bade her. Du vet det er et huldertjern?
– Hva betyr det, huldertjern?
– Du er ikke fra København. Det kan jeg høre.
– Jeg kan litt norsk… når jeg vil.
– Norsk? Du høres mer ut som han gammer’n som bor nede ved…
– Hva betyr det at det er et huldertjern?
– Vet du ikke det? Det betyr at det har dobbel bunn. All fisken er på undersiden, slik at bare huldra kan fiske.
– Huldra? Finnes det huldrer her?
– Å ja. De kommer og fisker når det er månelyst. Det er bare da kan man se fiskene.

– Har du sett henne?
– Huldra? Ja, mange ganger. Hun er helt naken, og så har hun hale. Jeg har sett mange nakne jenter.
– Pleier du å være her om natten, altså?
– Bare når det er månelyst. Har du lyst til å komme? Vi kan se på henne sammen?
– Du er full av løgn. Du har aldri sett henne.
– Du er bare redd. Det visste jeg vel med en gang jeg så deg.
– Det er jeg vel ikke!
– Hvorfor gjemte du deg bak treet da? Trodde du ikke jeg så deg?
– Jeg gjemte meg ikke. Jeg spionerte.

Vi var like spinkle og omtrent like høye. Han var kanskje et år yngre enn meg, jeg spurte aldri hvor gammel han var. Det var noe ved øynene hans, det utrolig blå blikket, skrev jeg i filofaxen min da jeg kom hjem.
Det er derfor jeg husker ham. Øynene hans virket som magneter på meg. Jeg tror jeg må ha sett på øynene hans hele tiden, for jeg tror han ble sliten av meg etter hvert.

– Hvorfor glaner du hele tiden?
– Jeg vet ikke… hvor bor du?
– På andre siden.
Han pekte mot den lille høyden bak tjernet. Jeg hadde aldri tenkt på at det var noen som bodde der, langt ute i ødemarken.
– Langt ute i nowhere?
– Det er der skolen er… hvis du skal gå på skole da. Du er kanskje ikke flink nok?
– Jeg bor ikke her. Jeg er bare på besøk. Jeg går på en ordentlig skole, i København.
– Er det en morakniv du har i beltet?
– Nei, det er en ordentlig kniv. Jeg har fått den av morfar.
– Du vet ikke engang hva en morakniv er. Det er en av de beste knivene som finns.
– Er det det jeg har?
– Det ser slik ut. Kan du bruke den?
– Ellers ville jeg ikke fått den.
– Skal vi lage blåserør?
– Hvorfor det?
– Så kan vi ha krig…

 

 

______

 

Jeg har fått en pipetone i øret. Det er første gangen på lenge, helt siden jeg var gravid. Da hadde jeg det ofte, særlig den siste tiden. Det var da jeg leste om det og lærte at hver gang man får en pipetone i øret så er det en frekvens som dør. Når pipetonen forsvinner, vil man aldri mer kunne høre akkurat den frekvensen. Det vi hører er altså svanesangen.

 

Andreas ringer. Han er på flytoget og vil benytte sjansen til å skravle litt:

Har du tid til en liten prat?
– Det går bra. Jeg gjør egentlig ingen ting.
– Og Julia?
– Sover. Shaya ser på skiløpere som sikler i skjegget.
– Jøss? Sender de det på tv i Danmark altså?
– Nrk. Vi har da tusket til oss norsk IP adresse.
– Det er jo lov det… og ellers?
– Ikke noe spesielt. Jeg drømte at tekoppen min ble stjålet.
– Du verden? Det må ha vært en opprivende opplevelse.
– Det var det. Det var Facebook som hadde kommet for å konfiskere tekoppen min.
– Ikke hele menigheten, formoder jeg?
– Nei, bare den hemmelige repo-avdelingen, de som bruker krympede agenter.
– Ach so.

– Nemlig! Miniatyrmennesker med glattbarberte skaller og facebook-blå kostymer.
– Omtrent hvor store vil du si de var?
– Tyve centimeter kanskje. Suits, heter de, og kommer fra Australia.

– Aha, miniature aussie skinheads. Men si meg, hvorfor skulle de konfiskere akkurat tekoppen din?
– Fordi den brøt med opphavsretten. Det var den jeg kjøpte på Camden Market. Du har sett den, det er den med Facebook forbudt-skiltet på.
– Aha. Den solgte de neppe noe særlig av.
– Nettopp! Og da er det jo ekstra viktig å spare på den.
– Jo… men klarte de det? Fikk de konfiskert den, mener jeg?
– Det husker jeg ikke. Jeg tror jeg har den et sted fortsatt. Jeg bruker den ikke så ofte.
– Du skal se det var underbevisstheten din som forsøkte å snakke deg til rette.
– Det var det jeg også tenkte… men…

– Så nå blir det kanskje Facebook-konto på deg snart?
– Det må du tro…

Jeg hadde ligget en stund og døset, lurt på om jeg skulle strekke meg for å slå av leselampen, men hadde utsatt det og utsatt det, og utsatt det på nytt, i påvente av at jeg skulle bli ordentlig trøtt – så trøtt at jeg visste jeg ville sovne med en gang jeg slukket lyset. Jeg liker ikke å bli liggende våken i mørket og bare vente på å sovne. Det kommer så lett altfor mange tanker, og når tankene først begynner å smyge seg rundt hverandre, så er det gjerne de problematiske tankene som smyger seg mest og nærmest, og så ligger man der og grubler, uten å få sove. Og når man etter en stund innser at man like gjerne kan lese videre og oppgitt tenner lyset igjen, så har øynene allerede blitt så vant til mørket at det skarpe lyset får det til å stikke av smerte i hornhinnene… svært ubehagelig.

Men jo, det var altså da, mens jeg lå der og døset, at jeg med ett la merke til en bevegelse på nattbordet. Et øyeblikk lurte jeg på om det kunne være en mus, men så begynte tekoppen min plutselig å bevege seg.
– Hva i alle dager…?
Var det mulig? På nattbordet mitt hadde det samlet seg en liten hær av bittesmå menn, alle i like dresser: blå jakker og bukser, hvite skjorter og røde slips. Nypussede sorte sko og glattbarberte skaller funklet glinsende i lyset fra nattbordslampen. Noen hadde åpenbart latt seg krympe, tenkte jeg, og fant ikke noe unaturlig i det.
Og så fulgte en slags dialog, omtrent sånn:

– Øy! Hva gjør dere!
– Vi konfiskerer denne koppen.
– Tekoppen min? Hvorfor det?
– Brudd på patentloven.
– Hvilken patentlov? Har dere patent på te-kopper?
– Vi har patent på bokstaven f.
– Vi? Hvem vi?
– Facebook. Vi representerer facebook.

– Ingen har patent på f! Den er en del av språket.
– Joda, det har du helt rett i, og det er fortsatt lov å bruke den i dagligtale, men skriftlig f er det vi som eier.
– For noe elendig sludder!
– Nå, nå… jeg har utskrift fra patentstyret.
Fra første januar er det kun våre medlemmer som har lov å skrive f.
– Sludder! Dere har forresten ingen rett til å bryte dere inn i folks hjem! Jeg ringer politiet!
– Jaha? Så du tror ikke politiet er på facebook?
– Og hva så?
– Tsk, tsk…
– Nei, vet du hva! Det strider mot… dansk lov!
– Pff…dansk lov? Vi er facebook! Unge dame; denne tekoppen er herved beslaglagt i medhold av vedtak.

– Men, hallo? Hva med folk som heter noe på f… hva med Fredriksborg fotball-forening?
– De er medlemmer.
– Hva med Fredrikstad?
– Kan skrives med ph.
– Phredrikstad? Og Phrankrike?
– Det er bare å bli medlem, så kan du skrive f så mye du vil.
– Dette er brudd på menneskerettskonvensjonen!
– Vi er facebook. Hva er det du ikke har forstått?
– Nå har jeg enda en grunn til å holde meg unna.
– Javel? Du gjør som du vil… du kan jo alltids skrive om hodebunnmassasje og ansiktskremer, om slankekurer, riktig skjørtelende, om pedikyr… det finnes mange ord som ikke har f i seg.
– Det er utpressing!

– Det er gratis.
– Ingen ting er gratis, det vet alle.

Jeg klarer ikke å huske hva som skjedde etter det.

– Etter det er det helt blankt.
– Jeg fatter ikke hvorfor du er så sta på akkurat dette med Facebook.

– Fordi jeg ikke har bruk for dem. Ingen har bruk for facebook, Andreas, ingen!
– Men det er jo så enkelt! Det forplikter deg overhodet ikke. Det er bare en enklere måte å holde kontakt på.
– Jada, i motsetning til hvor vanskelig det er å ta en telefon, mener du?
– Jeg mener bare at det hadde vært enklere om du var på face.
– Ikke for meg.

_

_

“Le métiere triste…”, skrev Hemingway i et brev til Scott Fitzgerald i nitten-tjueni, i sympati kanskje, fordi her Fitzgerald var deprimert og fryktet at han aldri mer ville kunne skrive noe fornuftig, og at han således ville ende blant de mange ubetydelighetene som reduserer skrivingen til en inntektskilde“lik en prostituert som reduserer seksualiteten sin til en vare”.
Man skrev brev på den tiden. I dag trues postvesenet av nedleggelse.

“Med Facebook Messenger trenger du aldri mer et telefonnummer”, melder herr Zuckerberg, og mener at morgendagens telefoni vil foregå på Facebook og gjøre enhver samtale til “– a delightful, personal experience”.
Joda, det blir nok en personlig opplevelse, med emoticons og emojs og hva fanden det heter, i motsetning til de håpløst primitive samtalene vi fører i dag, tenker jeg først, men så slår det meg med ett: Det verste er at han antagelig har rett. Vi trenger et nytt hjelpemiddel i måten vi kommuniserer på – noen lettforståelige symboler vi kan klikke på når kroppsspråk og ansiktsuttrykk ikke strekker til – eller når de rett og slett blir for avslørende:

– Så du ikke smilet jeg la ved?
– Du smilte ikke akkurat på videoen.
– Men… eh… jeg lider av smilevegring… repent facial paralyse-syndrom.
– Ja, da så… hehe…
– Hehe…

Så vi skal altså kommunisere kun ved hjelp av Facebook i fremtiden, og ikke bare kommunisere; vi skal lese nyheter, se fjernsyn og filmer… og ha sex? Virtuell sex er ikke fremtidsmusikk lenger. Safe sex tatt til et nytt nivå… og fullstendig uforpliktende:

– Jeg er litt kåt for tiden. Skal vi pule litt?
– Da må du vente. Jeg puler med Katja akkurat nå. [*smile*]
– Hehe…
– Hehe…

Hvor store skal vi la dem bli?
Er det ingen som ser noe betenkelig ved at et privat selskap er i ferd med å tilrane seg kontroll over store deler av verdens nettbaserte kommunikasjon og nyhetsformidling, og nå sikter mot å overta telefonien i tillegg? Hvorfor reagerer ikke media – avisene – nyhetsformidlerne? Det virker tvert i mot som om de omfavner det, i stedet for å… tja, i stedet for hva, egentlig? Det er kanskje for sent allerede?
For mange er internett som begrep i ferd med å bli synonymt med Facebook.

Er det virkelig ingen som ser noe betenkelig ved dette?
Er det ikke ille nok at de store telefonselskapene allerede kontrollerer betalingen i så godt som hele varehandelen samtidig som de har ansvaret for hele det livsviktige tele-sambandet? Skal vi virkelig samle alt sammen under samme paraply, og la facebook få overta den totale kontrollen?
Nå vil regjeringen at staten selger seg ut og gir fra seg den siste lille flik av kontroll med Telenor. Hvor lang tid tar det før Zuckerberg gir aksjonærene et tilbud de ikke kan si nei til?

Jeg er slett ikke trygg på at profittbaserte selskaper har samfunnets beste som sin hovedinteresse, og allerede nå er det mer enn betenkelig at all kommunikasjon med offentlige tjenester som ambulanse, politi og brannvesen, er avhengig av velvilje fra profittavhengige aktører.
Samfunnsgoder og ytelser, selve grunnlaget for fellesskapet, skal tydeligvis ikke lenger tilbys til selvkost. Det er kanskje slik de fleste av oss vil ha det når det kommer til stykket, at noen få skal få profittere på eierskap og kontroll over infrastruktur, helsetjenester, utdanning og eldreomsorg? Hva med politi, brannvesen og rettsvesen? Skal det også bli privatdrevet og profittstyrt?

– Nå har vi slukket brannen i huset ditt. Det blir 175.000 å betale.
– Nå har vi arrestert mannen som tente på huset ditt. Det blir 49.000, takk.
– Nå har vi dømt mannen som tente på huset ditt. Det blir 93.500 i gebyr.

Da er det bra man kan kjøpe forsikring…

Jeg vil tippe at Facebook kontrollerer rundt 75% av internett innen 2030, og som privateid selskap vil de kunne benytte seg av sin udemokratiske og sharia-inspirerte sensurtrang til å forby erotisk kunst, til å forby normal nakenhet og til å kneble enhver ytring de finner det formålstjenlig å undertrykke over så godt som hele internett… ja, kanskje over alt, for den saks skyld.
Og vi tillater det, som umælende kre.

 

_

nei – jeg skal ikke facebook
facebook er udemokratisk og sensurert –
og farlig vanedannende –
som japansk whisky –

 

_

Pipetonen har forsvunnet,
helt umerkelig, og helt av seg selv.
er enda en frekvens død, tenker jeg, for alltid.

– Hva laver du?
– Er rettssaken over?
– Yes.

– Jeg ser etter et sted hvor jeg kan gi bort noen klær.
– Mine?
– Nei. Ikke barneklær.
– Fordi vi skal ha flere?
– Tja… har du lyst til det?
– I don’t know… da kan vi kanskje ikke ha gjester lenger hvis alle skal ha hvert sitt rom.
– Det er sant…
– Skal Julia alltid ha det rommet hun har nå?
– Det vet jeg ikke. Hvordan det?
– Jeg ligger aldri i sengen hos dere lenger.
– Fordi rommet ditt ligger så langt unna?
– I don’t know. Kanskje jeg har blitt for stor?
– Du får komme og prøve. Jeg tror det er plass til deg fortsatt.
– Du er ikke noe morsom.

_


_

magnificat anima mea dominum

_

-__
Det var min far som tok meg med til Louvre, til magien, til det første av mine mange besøk. Blant stillaser, plankeganger og svette amerikanske tungvektere, fikk jeg se Murillos “Birth of the virgin” – Jomfru Marias fødsel. – for første gang
Nå var det ikke først og fremst derfor vi var i Paris, for å se på malerier. Vi var på reise, bare pappa og jeg, på en liten utflukt, eller bare på flukt, fra et hjem som på ingen måte føltes som et hjem, hverken for meg eller for pappa – skjønt han selv aldri sa det med rene ord. Men han var ikke så vanskelig å lese. Han følte seg utilpass, akkurat som jeg, i et Norge hvor naboene stirret i bakken hvis man traff dem på gaten og butikkpersonalet lot som om de ikke forstod hva vi sa.
“Man blir lett usikker og famlende i møte med verdens mest uhøflige mennesker” skrev jeg i dagboken min, “og Oslo er langt fra Toten”.


Jeg har bare notert stikkord fra mitt første besøk i Louvre, og nevner en passant at det var et spesielt fokus på Jomfru Marias Hensovnelse, da hun mett av dage ble hentet opp til himmelen mens hun sov, med kropp og sjel. For det var maleriet av Jomfru Marias fødsel som gjorde sterkest inntrykk og som vekket helt nye tanker hos meg.
Jomfru Marias fødsel hadde jeg egentlig aldri tenkt på det som et spesielt viktig øyeblikk, jeg mener, hvor langt tilbake skal man gå? Hva med Marias mors fødsel, hennes mormors fødsel og kanskje hennes oldemors fødsel? Det var på ingen måte ukjent stoff, og for alt jeg vet kan det godt tenkes at jeg hadde blitt forevist malerier eller tegninger av Marias fødsel tidligere, men det var uansett første gangen jeg virkelig festet meg ved detaljene. Det var da den merkelige tanken kom, mens jeg stod og så på englene som svevet rundt barselsengen: Gud hadde aldri noe valg.

“Hvem som helst kan være utvalgt, men det er ingen som vet det på forhånd, fordi ingen skal vite det”, skrev jeg i dagboken min, og tenkte at Murillos måtte ha visst det, ellers ville han neppe fått idéen, “men Gud visste det. Han kunne bare ikke gjøre noe med det. Hadde det skjedd i dag, kunne Maria ha vært en punker.”
Jeg tok det som en konfirmasjon av min egen åpenbaring.

Men overbevisningen min fikk motbør da min far ville ha meg med opp i Eiffeltårnet. Hvis jeg nå virkelig var så sikker på at alt var forhåndsbestemt, hvorfor var jeg da så redd for å utfordre skjebnen?
Jeg måtte stoppe opp litt for å tenke over det. Det var sommer og varmt, en uke før jeg skulle begynne i ny skole, i Norge, ett av verdens rikeste land. Jeg hadde allerede vært på inspeksjon og lært meg skolevegen. Joda, Norge var sikkert et rikt land, men var det ikke litt vel mye gjerrighet å spore, altså ikke blant private, men i forhold til veier og ikke minst, skoler? Når var forrige gang noen hadde ofret et strøk med maling på skolen min? Var den overhodet blitt malt siden den ble bygget?
En iskremselger stilte seg opp med vognen sin på andre siden av gaten. Sånt hadde de ikke i Norge – og ikke hadde de pølsevogner heller, for slikt var ikke lov, bortsett fra på søttende mai, den eneste dagen da inspektørene fra Helserådet tok seg fri. Jeg hørte hvordan gjenklangen fra megafonene klapret på amerikansk mellom stenmurene hver gang slagskipene med dollarturister kom sigende som alligatorer gjennom det grå vannet, en gatemusikant med filthatt spilte sigøynerfiolin i skyggen fra rytterstatuen og Harrison Ford stirret anklagende på meg fra en passerende turistbuss. Detaljer fra en tilfeldig lørdag i Paris, lørdag trettende august nitten nittifire.
Var alt dette planlagt allerede ved universets tilblivelse, hver eneste lille detalj? Hvis så var tilfelle, så var det vel også forutbestemt hva avgjørelsen min måtte bli.

Fra 300 meters høyde stirret jeg ned på Champ-de-Mars. Jeg merket at det svaiet litt, og tenkte at dersom tårnet brekker nå, så slipper jeg å begynne i norsk skole.

Senere forstod jeg at Murillo ikke var den eneste som hadde malt Jomfru Maria – han var ikke engang blant de første.
Men han har dog malt det fineste bildet – The ultimate “Birth Of The Virgin”.

 

_______

9. Januar 2016

Jeg fikk en forespørsel om å komme til Frankfurt rett etter jul. Jeg svarte at det hadde jeg ikke anledning til, men at han gjerne måtte komme hit.

Svaret hans kom noen dager senere, akkurat mens frøken Johaug trippet fjellstøtt opp monsterbakken i Val di Fiemme. Det var kort:

Cecilia. Jeg forstår at du er opptatt. Hva med neste helg, eller en vanlig ukedag? Du må gjerne komme alene.

Fortsatt ingen forklaring. Ingen hint om hva det er som gjør det så maktpåliggende for ham at jeg skal komme på besøk.
Et øyeblikk kjente jeg trang til å ringe, få klarhet i hva han ville. Ettersom det tydeligvis ikke var Julia han er mest interessert i, måtte det ha noe med meg å gjøre. Men hadde han ønsket å snakke om det i telefonen, så hadde han ringt. Han er en formell herre, som de fleste tyske forretningsmenn.
Men, er det bare han som bestemmer?

Jeg lånte Shayas telefon og slo nummeret.

– Å, er det deg? Jeg kjente ikke igjen nummeret.
– Nei. Telefonen min er utladet så jeg lånte en.
– Ja… det… hva kan jeg stå til tjeneste med?
– Det er litt mye som skjer for tiden, så jeg bare lurte på hva det er som krever at jeg er fysisk tilstede i Frankfurt.
– Ah… nei, ikke annet enn at jeg trenger din signatur.
– Den kan du få på mail.
– Ikke på dette.
Fikk du forresten nyttårshilsenen fra oss… fra Julia?
– Ja, takk.
– Hun er ikke så stor at det betyr noe for henne ennå, men neste år tror jeg du bør svare henne.
– Unnskyld… det skulle jeg absolutt ha gjort. Beklager.
– Jeg bare nevner det. Hvis du har noe ønske om å være en del av livet hennes, så må du…
– Ja, jeg vet det… absolutt. Har du anledning til å komme?
– Du får beskjed når jeg vet mer.

– Hva sier du, Julia, skal vi reise en tur til Frankfurt og hilse på din far? Joda, du har en far, vet du, alle har det… selv om han kun har donert noen arvestoffer… hva tok det ham… ti minutter tror du?
– Ja-ah.
– Omtrent.

Ingen engler svevet under taket da Julia ble født, i hvert fall ingen jeg så, og ingen hærskarer av jordmødre løp meg til hånde. Men glorien så jeg, i den naturlige stråleglansen som oppstår når sterkt lys blir sett gjennom tårer.
Naturens største under var akkurat like vondt som jeg hadde fryktet.

______________________

__

Det er 31. mars.

Jeg leser gjennom teksten jeg har skrevet og blar litt i dagboken min.
Vinteren kom aldri i år, har jeg skrevet. Krokusen kom i februar.
Jeg føler at jeg mangler inspirasjon til å jobbe mer med dette innlegget nå mens veikrysset sover.

Det er onsdag 4. mai.

På nytt leser jeg gjennom teksten, retter opp et par skrivefeil og stryker litt hist og pist – og lurer på om jeg skal beholde ting som nå åpenbart er utdatert.
Egentlig burde jeg jo gjøre ferdig avsnittet om Murillo og Jomfru Marias mor, komme med forklaringen og konklusjonen, og kanskje fortelle om turen til Frankfurt, men jeg kjenner at ordene sitter fast og ikke vil ut. Og så er jo spørsmålet om det det lenger er noen som har interesse av å lese.
Det er femten grader og skyfri sol, og vi har fått en losjerende som har flyktet fra russebråket i Oslo og installert seg på gjesterommet for å få jobbe i fred. Men jeg jeg har en liten mistanke om at det er litt mer enn russebråket som har trukket ham hit. Det er noe overdreven tilfeldig ved måten han til stadighet finner et apropos for å lufte sin påståtte mangel av interesse for Alice.

– Apropos Nyhavn, det er der Alice bor, er det ikke?
Apropos restauranter, apropos urtehaven, apropos hatt, sykkel, pensko og ditten og datten med sukker på, så dukker Alice stadig opp i samtalene.

– Vi kan godt invitere henne til middag. Det er lenge siden sist hun var her.
– Hvordan går det med henne? Har hun…
– Fått seg ny kjæreste, tenker du på?
– Hehe… nei, jeg begynner å bli for gammel til slikt.
– Michael Douglas er ti år eldre enn deg.
– Og hundre ganger rikere, minst.
– Jo… men hun har til saltet i grøten hun også, hva heter hun igjen, kona hans?
– Husker ikke. Men det med middag er kanskje en… det hadde vært hyggelig.
– Jo, men så gjør vi det. Du kan jo ringe og invitere henne du, og kanskje sågar kjøre og hente henne?
– Vel…

Fredag 6 mai.
I grunnen kan jeg like godt publisere det. Det er jo historisk gode tradisjoner for å etterlate seg noe ufullendt…

Så jeg avslutter her.

TRS-VK

Posted in Tekst | 6 Comments

All the kings horses…

_

Gorm – gamle Gorm,
sønn av kongen Hardeknut.

Gift med Thyra Danmarksblod,
datter av kong Klakk
– en gammel kakkerlakk.

Continue reading

Posted in Fremtiden, Tekst | Tagged , | 9 Comments

Illusjonen om Bloksbjerg

 

Da jeg var liten var jeg redd for hekser.
Jeg har selv ingen erindring om dette, og jeg ville antagelig levd et liv i uvitenhet dersom min far ikke hadde funnet det passende å bringe emnet på bane under sin årlige bursdagstale.

Continue reading

Posted in Fantasy, Minneboken, Tekst | Tagged | 6 Comments

På evolusjonens Catwalk


RESEARCH
kalles det
når man i sin iver etter å fremstå som
kunnskapsrik og intelligent, sitter i månedsvis og
blar seg gjennom atlas, leksikon, fagtidsskrifter, kronikker
og debattinnlegg, foretar virtuelle reiser og sjekker fly- tog- og
bussruter på nettet – alt for å skaffe seg innblikk
i noe mange anser for å være uvesentligheter.
Etterpå kan man jo spørre seg
om det er verdt det…

Continue reading

Posted in Tekst | Tagged , , | 4 Comments

Fredag den 13.

Så har det skjedd igjen.
Det er vanskelig, vondt og sårt å snakke om det, men vi klarer ikke, og vi skal heller ikke, la være. Uansett hvor meningsløst det virker, må vi forsøke å forklare etter beste evne hva som får mennesker til å begå slike handlinger som i Paris i går – dette som nå konstant dekkes av alle TV-kanaler og alle nettaviser. Vi kan ikke slippe en syvåring på skolen på mandag uten at hun er forberedt. Continue reading

Posted in Tekst | 2 Comments

Døgnvill?

Det er best å passe seg: Continue reading

Posted in Tekst | 12 Comments

Akkurat som i virkeligheten… liksom


_
Det regner – striregner – og det har det gjort i snart et døgn.
Montro om naturen forbereder seg på en omstart.
Merkelig nok har jeg ikke fått noen beskjed om å bygge meg en ark ennå.
Så kanskje jeg tar feil – at jeg ikke er den jeg tror ?

_

Continue reading

Posted in Tekst | 18 Comments

Livets ubestemmelige magi…

Solen er på vei ned Det gule lyset har blitt til rødt og reflekteres i vinduene til naboen. Gult til rødt – som et stoppsignal i et veikryss.
Det er bare tid som skiller liv og død. I det ene øyeblikket har vi en fremtid, i det neste har vi det ikke, men det vet vi ikke, fordi vår egen tid har stoppet. Vi blir hengende igjen i vårt siste bilde, mens verden rundt oss går videre – mens universet ekspanderer – uanfektet av liv og død. Universet er en bulldoser.

Continue reading

Posted in Dagbok, Digresjoner, Minner, Tekst | 4 Comments

Take-off

stoppested

Det oppstod en litt morsom episode på flyet, like før avgang.
Inntil da hadde hun observert omgivelsene med et avmålt og søvnig blikk, og stort sett hatt lite å melde, men da det spraket i høyttaleranlegget og en høytidelig stemme begynte å forkynne sikkerhetsrutinene, ville hun plutselig ha et ord med i laget. Hver gang stemmen i høyttaleren tok en liten pause, benyttet hun sjansen til å skyte inn sine høylytte kommentarer på klingende kaudervelsk, og hver gang stemmen kom tilbake, holdt hun fred og lyttet. Det fortonte seg nesten som en samtale,  og etter hvert vakte det en viss munterhet og tilløp til humring blant de nærmeste passasjerene. Selv flyvertinnen, som etter beste evne forsøkte å holde seg alvorlig, var nødt til å trekke på smilebåndet.  Til slutt, etter at høyttalerstemmen hadde avsluttet med å ønske oss en enjoyable flight, kunne ikke flyvertinnen dy seg og tilføyde:
And a big thank you to the young lady for assisting me during the demonstration.
Vår dresskledte medpassasjer smilte og nikket anerkjennende, og da jeg snudde meg mot Julia og hvisket til henne på norsk at det var best hun viste seg fra sin beste side ettersom hun hadde en lett bekymret herre ved sin side, bredte smilet seg hos ham og han presenterte seg plutselig på perfekt svensk.
Og så var det klart for take-off  – det beste ved hele flyturen.
Jeg så spent på Julia som satt godt fastspent i barnesetet. Hun smilte dovent tilbake. Hun virket uberørt og ikke det minste engstelig over at det ristet faretruende i bagasjehyllene da flyet skjøt fart på rullebanen. Da vi omsider tok av og G-kreftene for alvor begynte å merkes, hadde hun lukket øynene.
– Nå flyr du for første gang, Julia…
Hun svarte ikke. Hun sov som en sten.

Posted in Dagbok | 28 Comments